Egenrettferdigheten

Paulus hadde vært egenrettferdig. Ikke det at han var overlegen og alltid ville vinne over andre i diskusjoner. Han kjente jo loven, den som forutsatte en uegennyttig nestekjærlighet.

Men egenrettferdig var han, i denne betydningen: Han betraktet sin avstamning, sin religiøse iver, sitt pliktoppfyllende liv, sin kamp mot «Jesusbevegelsen» i Jerusalem … som grunnlag for et godt klima mellom seg og Gud. Hans rettferdighet var hans egen. Den var «av loven» (Fil 3,1–6 og 9). Denne rettferdigheten betraktet han som «en vinning».

Dette er et grunnpreg i mye alvorlig religiøsitet. Tro, tanker og holdninger tar farge av ulike forsetter: «Jeg må, jeg skal, jeg bør …» Da blir guddommen fornøyd, og da vinner jeg lønn her i tiden og etter døden. «Jeg gjør så godt jeg kan …»

Vi kjenner igjen denne egenrettferdigheten fra Jesu fortelling om en fariseer i templet. Han sammenlignet seg med tolleren og repeterte for Gud hvilket prektig liv han levde.

Kjære leser: Når vi viser til en innsats, egenskap eller åndelighet hos eller av oss selv for å sikre oss Guds nåde, da har egenrettferdigheten fått plass.

I morgen skal vi omtale en annen slags rettferdighet, en som holder når Gud skal dømme verden.