Anstøt

«… og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Matteus 11:6

Grunntekstens ord for «anstøt» er «skandalon». Å snuble over eller falle mot en uventet hindring. Jesus møtte ikke forventningene mange hadde om Messias. Han pyntet ikke på det, men avslørte uviljen i hjertene. Uviljen mot virkelig å bøye seg for Gud, innse sin egen skyld, vende seg om, ta imot nåde, og følge Ham.

Som kristne kan vi oppleve anstøtet både i oss selv og andre. Det er viktig at vi forholder oss til det, og ikke er fremmede for at det kan skje. Det finnes frihet om vi våger å innse ubehaget. Men bare om vi aldri mister Jesus av syne. Den gamle uviljen kan dø, fordi Jesus døde for oss. Livet finnes hos Ham.

Men ordet «anstøt» kan også misbrukes. Det finnes ekte reflekser i oss. De slår til dersom forkynnelse og kristen kultur leder til strev og egen kraft, og ikke til Jesus. Å kalle slike reaksjoner for anstøt er å binde mennesker til loven, heller enn å sette fri.

Det er lettvint å anklage andre for enten å ta anstøt eller å være «loviske». Men la oss være ydmyke og ta evangeliet på alvor, først for oss selv. Så vi lever av Jesus. Han selv er alltid forskjellen til en levende tro.