Når Gud ikke betyr så mye

Gang på gang analyserer Magnus Malm den skandinaviske kristenheten så treffsikkert at jeg knapt har lest maken, skriver Tarjei Gilje.

Hvis noen stod frem med et aktivt program for å undergrave kirken og den kristne tro, ville mange protestert med en gang. Magnus Malms mest sentrale poeng i den til tider glimrende boken «Som om Gud ikke finnes» er at denne tilsiktede sekulariseringen - verdsliggjøringen - av kirken slett ikke er den farligste eller mest effektive. Som han selv skriver: «Det er ikke den kritiserte troen som sekulariserer oss, det er den ikke-praktiserte troen. Det er den bønnen jeg ikke ber. Det er de bibeltekstene jeg ikke vender tilbake til. Det er den gudstjenesten jeg ikke deltar i. Det er alle de områdene av verden som unntas fra et kristent perspektiv. Det er de gangene jeg ikke reflekterer over hva en ny livserfaring kan lære meg om Gud.» Gang på gang analyserer Magnus Malm den skandinaviske kristenheten så treffsikkert at jeg knapt har lest maken.

LES: Før Gud blir glemt

Monumental diagnose

Han begynner med en slående illustrasjon. Høsten 2013 fikk svenskene en ny arbeidsmarkedsminister. Hun het Elisabeth Svantesson og representerte Moderaterna, Sveriges Høyre. Svantesson hadde bakgrunn i Livets Ord, og hadde vært ansatt i menighetens skolevirksomhet. Livets Ord er en rød klut i svensk offentlighet, og daværende statsminister Fredrik Reinfeldt hadde behov for å avdramatisere situasjonen. «Hun føler selv at troen hennes er privat, og at den ikke på noen måte kommer til påvirke det ansvaret hun har i regjeringen», sa han. Malm understreker at han ikke vet noe om Svantessons kristentro, og at poenget hans slett ikke er å sette seg til dommer over den. Snarere karakteriserer han statsministerens uttalelse som «en monumental diagnose over den kristne kirkens sekularisering i Sverige». For hva skal vi med en kristendom som ikke utgjør noen forskjell i menneskers hverdagsliv? Sekularisering blir dermed ikke bare en betegnelse på at folk legger gudstroen på hyllen. Folk tror gjerne på Gud og går gjerne også i kirken, men «det får ingen konsekvenser for livet deres i samfunnet».

LES: Det de har sett og hørt

Umulig privatisering

Både i Norge og i våre naboland har de siste tiårene vært preget av at Gud ser ut til å bety mindre for de fleste av oss. Samtidig har vi tatt imot mange innvandrere, blant annet mange fra muslimske kulturer. Begge disse trekkene har bidratt til å styrke tanken om offentligheten som en sekulær arena. Her har den kristne kirke, i frykt for anklager om religiøs tvang, altfor lett latt seg diktere av premisser som bryter grunnleggende med en kristen virkelighetsforståelse.

Også her er Malms analyser treffende. Det største problemene her er ikke de kampene man taper, men de kampene man ikke våger å kjempe. For hva skal samfunnet med en kirke som ikke våger å uttale seg med er religiøst utgangspunkt? Bokens budskap kan med forfatterens egne ord oppsummeres slik: «Gud er hele livets og hele skaperverkets og hele historiens Gud. Å følge ham kan umulig være noe som foregår i en avskjermet privatsfære».

Avstand fra livet

Malms grunnleggende perspektiv er altså ikke at samfunnet sekulariserer kirken, men snarere at kirken sekulariserer samfunnet. Og her rammes både såkalte konservative og liberale, pietistiske og karismatiske kristne. Noe av det mest interessante i Malms kritikk er den som handler om en polarisering av tilværelsen blant dem som gjerne kaller seg bibeltro. Egentlig en slags gnostisk inspirert tilnærming til kristentroen, hvor det menneskelige kommer i bakgrunnen til fordel for det antatt åndelige. Dermed ledes mennesker inn i en slags spaltet virkelighet, med gradvis større avstand mellom det livet de faktisk lever og det de er opplært til å tro på. Etter hvert blir denne spenningen stadig vanskeligere å leve med. Mange trekker seg ut av de kristne sammenhengene de en gang tilhørte, med til dels store åndelige sår.

Selvutslettende kirke

Malm går ikke inn på for eksempel vår tids intense debatt om samlivsetikk. Med det utvider han nok den potensielle leserkretsen sin betydelig. Han går heller ikke inn i noen videre debatt om kirkeordning. Men selv om denne boken ikke gir svar på alle nødvendige og relevante spørsmål, lar jeg meg utfordre av det perspektivet Malm konsentrerer seg om: «Bak denne sekulariseringen ligger en oppsiktsvekkende seiglivet forestilling om at folk blir skremt bort av altfor mye bønn og Jesus. «Hvis kirken skal være åpen og inkluderende for alle mennesker, må vi tone ned det åndelige og i stedet knytte an til menneskers hverdagslige behov.» Og som alle andre løgner blir også dette en selvfølge hvis den bare gjentas tilstrekkelig ofte».

Ingen lykkepille

Malm prøver ikke å presentere noe glansbilde av kristendommen. Han presenterer ikke Gud som en formel eller Bibelen som et Excel-ark hvor vi ved systematiske undersøkelser kan tilegne oss den hele og fulle oversikt. De politiske analysene hans bærer et visst preg av tilhørighet på venstresiden. Men mer enn å la meg provosere av dette, gleder jeg meg heller over at han tar Guds ord nok på alvor til at han faktisk vil prøve også sin egen samtid på det.

Malms innbydelse er ikke rosenrød eller friksjonsfri. Han viser til at apostlene slett ikke hevdet at det å omvende seg til Kristus ville gjøre folk lykkelige. Lykkeperspektivet, som er så lett å få øye på i dag, skiller seg klart fra det de første kristne ble møtt ned. I likhet med dem trenger vi å få del i den sanne kristne tro. «Ikke fordi det gjør oss lykkeligere eller gir bedre helse eller skaper et mer rettferdig samfunn, men simpelthen fordi evangeliet er sant».

Falsk trygghet

Når vi ser for eksempel på den gradvise nedtrappingen av gudstjenester og møter både til høytider og nå sommerstid mange steder, er det nærliggende å tenke på bildet av frosken som blir kokt så gradvis at den ikke legger merke til hva som skjer før det er for sent. Og kirkens indre sekularisering er ikke et resultat av en villet prosess. Derfor er det vanskelig å fordele skyld. Men «Som om Gud ikke finnes» er i det minste et godt bidrag til å forstå noe av dette, og legge opp en alternativ kurs. Også om det tar en generasjon eller to før den sårt tiltrengte revitaliseringen av kirken finner sted. Igjen sagt med Magnus Malm: «Ikke når jeg har funnet en teologi eller en åndelighet som tilfredsstiller alle mine krav, og som jeg derfor kan føye sømløst inn i livsprosjektet mitt. Men når hjertet mitt har gjennomskuet alt jeg bygger min falske trygghet på, og jeg endelig er åpen for å la Gud være Gud på alle områder av livet».