Skilt og gift på nytt i bedehusland
Veronika og Olav Helgeland er begge skilt og har giftet seg på nytt. - Bedehuset trenger slike som oss, mener de.
Olav var 19 da han giftet seg første gang og ble ufrivillig skilt ti år senere. Paret fikk tre jenter sammen. Etter at han hadde vært skilt i fem år, møtte han Veronika som hadde tre gutter fra tidligere forhold.
Felles for oss var at vi ble skilt mot vår vilje. Vi gjorde det vi kunne for å redde ekteskapet, sier Veronika.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg møter ekteparet i Stavanger en fredag i januar. Ute blåser det sterk vind, som biter fra seg med noen få minusgrader i «kjeften».
Ekteparet ble nylig medlemmer i Fredheim forsamling, som er tilknyttet Indremisjonsforbundet. Da ekteparet oppsøkte ledelsen med spørsmål om å bli viet i forsamlingen, fikk de nei, og opplevde det som en klar avvisning.
- Olav ble sint, og jeg følte meg fordømt. Det var vondt å oppleve fordi vi ønsket å gjøre det som var rett, forteller Veronika.
Paret oppsøkte en pastor i Frikirken med det samme spørsmålet, men fikk nei der også.
Ekteparet har blitt utfordret av sin pastor, Runar Landro, til å stå fram i avisen med sin historie, for å gi et ansikt til gruppen av fraskilte og gjengifte på bedehuset.
Landro sier til Dagen at folk reagerer veldig ulikt når de blir kjent med at han ikke vier par der den ene eller begge har vært gift før.
Noen respekterer det, for det vet at det er ulike syn på den saken. Andre blir tydelig skuffet, men jeg kan ikke si at det til nå har før til at noen aldri har kommet tilbake.
Menigheten han er pastor i, er en dynamisk bedehusforsamling som ønsker å være tydelig, ekte, raus og aktuell. «Som Jesus møtte mennesker med nåde, tilgivelse og omsorg, ønsker vi at forsamlingen skal preges av de samme holdningene», står det i visjonen for menigheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
33 år er gått siden han kom til Sandnes for å være med og utbre Guds rike. I 22 av disse årene har han vært pastor i Fredheim, som har rundt 350 voksne medlemmer.
- Men det er rundt 500-600 som opplever at Fredheim er deres forsamling, føyer Landro til.
På bedehuset går det flere par der den ene eller begge har vært gift tidligere. Noen har bedt om å bli viet i Fredheim, men har fått avslag.
- Som forstander har jeg valgt å ikke vie fraskilte, og som trossamfunn har IMF valgt samme praksis for sine forstandere, forklarer han.
På Arbeidermøtet i begynnelsen av januar holdt generalsekretær Erik Furnes et foredrag om skilsmisse og gjengifte. Der gjorde han det klart at mennesker må få lov til å starte på nytt, ikke bare innfor Gud, men også i forsamlingen.
«Mangel på tilgivelse kan virke destruktivt på det kristne fellesskapet», skriver Furnes i en rettledning i etiske spørsmål.
Etter innlegget tok flere ordet, deriblant Landro. - Det er altfor få skilte og gjengifte i våre forsamlinger, sa han, med henvisning til den høye skilsmissestatistikken. I alt 9 900 par ble skilt, og 11.000 separert i 2012.
Han står fullt og helt inne for det han sa, men sier i ettertid at innlegget var ment å provosere, og få misjonsfolket til å reflektere over hva vi mener når vi sier at «alle er hjertelig velkommen».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
IMF taler klart imot samboerskap, og begrunner det med at ekteskapet er en livslang pakt som blir inngått offentlig i nærvær av vitner. Furnes oppgir to grunner til skilsmisse med utgangspunkt i Matt 19,9 og 1. Kor 7, 13-15.
Den første er «for hors skyld». Den andre er ekteskap med en som ikke er kristen. Tanken er at dersom den ene ektemaken har vært kristen, og den andre av den grunn ikke ønsker å holde sammen, så skal den kristne tillate den andre å gå.
Men som en hovedregel skal den skilte enten leve ugift eller forlike seg med ektemaken sin. «Gjengifte er brudd med Guds vilje», skriver Furnes.
På Fredheim befinner Landro seg midt i det han omtaler som et «salig rot». Mens skilsmisse og gjengifte nærmest var ukjent på bedehuset for 30 år siden, er det i dag blitt langt mer vanlig.
- Hvis det skjedde at noen gikk fra hverandre, var regelen at de forsvant ut av det kristne fellesskapet.
Da de første kom til oss etter å ha giftet seg på nytt, taklet vi det ikke. Svarene var forholdsvis svart-hvit. Vi hadde ikke jobbet så mye med spørsmålet, og tenkte vel helst at «dette skjer ikke hos oss».
Sannheten ble stående mer alene, og det var mindre nåde. Når vi i dag prøver å holde fast på sannheten, får nåden spille mer med samtidig, sier han.
Ofte har det vært slik at skilte ektepar velger å forlate bedehuset, men på Fredheim opplever de en motsatt trend; de velger å bli.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Vi gjenspeiler nok mer av samfunnet i dag. Det opplever jeg som positivt. Det er godt at fraskilte opplever at de kan komme.
- Hvorfor er det slik, tror du?
- Noe handler nok om at vi har et godt tilbud til barn og unge. Gjennom konfirmasjonsarbeidet kommer vi i kontakt med en del foreldre som ønsker å smake på fellesskapet i Fredheim. Noen av disse har kommet til tro.
Da Olav ble skilt 29 år gammel, opplevde han at menigheten, som den gang var Frikirken, slo ring om ham.
- Jeg opplevde at jeg ble båret, sier han.
Men det som hadde vært en felles arena for han og kona, var ikke lenger som før, og resultatet ble at han trakk seg unna.
- Jeg hatet å leve alene. Jeg prøvde å date litt og finne en annen, og startet etter hvert opp en aleneforeldreforening. Det er få av dem i kristne miljø, og jeg kjente behov for å treffe andre i samme situasjon.
En natt han lå våken og kjente på ensomheten, ropte han ut til Gud: «Nå trenger jeg en å dele livet med».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En uke senere fikk han en melding fra Veronika på Facebook. Hun ville melde seg på en tur i regi av aleneforeldreforeningen, skrev hun.
Omtrent på samme tid ble han kontaktet av en felles venn som kjente en dame som trengte en å gå på salsakurs med. Det viste seg å være Veronika.
- Jeg følte at hun var en gave fra Gud, sier han.
Veronika hadde bare vært skilt et halvt år og var nokså deprimert. Hun var ikke klar for å møte en ny mann, men innså at hun hadde behov for å ta noen grep for å komme videre.
Hun kjente ikke Olav fra før, og syntes det var et utrolig sammentreff at han både var leder for aleneforeldreforeningen og partner på salsakurset. På en tur til Danmark fant de tonen, og da Olav fikk vite at Veronika var kristen, kjente han fred for å innlede et forhold til henne.
- Jeg har aldri tidligere vært gift med en kristen, eller med en som ønsket å gjøre noe ut av sitt kristne liv. Med Olav opplevde jeg en dypere dimensjon. Jeg opplevde at vi hørte sammen og at Gud heiet på oss, sier Veronika.
Da de spurte om å bli viet etter å ha vært kjærester i ett og et halvt år og fikk nei, flyttet de sammen.
- Vi hadde lyst til å gifte oss, og ønsket at det skulle gå rett for seg, men vi ble avvist, sier de.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Olav forteller at han kommer fra en familie der foreldrene var aktive kristne, og ble det etter hvert selv også.
- Det er fryktelig tungt å være alene resten av livet når man blir skilt i ung alder, sier han.
Etter et halvt års samboerskap giftet de seg borgerlig og ble velsignet av en amerikansk pastor. Veronika sier hun er glad for velsignelsen, og at hun og Olav blir tatt imot på like fot med andre som kanskje ikke har «gått på trynet i livet».
- Alle gjør feil, enten det er små eller store ting, og Bibelen sier at alle har rett på tilgivelse, sier hun.
I Fredheim opplever Veronika og Olav at folk viser ekte interesse for dem.
- At vi er åpne med våre liv, fører til at andre våger å åpne seg for oss. Vi har en historie som ikke er perfekt. Det inviterer til at andre ikke trenger å føle seg så perfekt, sier Veronika.
Begge opplever at de har fått en sterkere bevissthet om det å være gift, og har blitt mer frimodig til å si fra når de møter par som vurderer skilsmisse.
- Før lyttet vi og jattet kanskje med. Nå går vi aktivt inn for å få folk til å skjønne at det koster mye å bli skilt. Så lenge begge er villig til forandring, er alt mulig, tror de.
Da Veronika møtte en som fortalte at han og kona hadde bestemt seg for å gå fra hverandre, kjente hun at det ble helt feil, og gikk hardt ut.
- Jeg fortalte hvor forferdelig det er å gjennomgå en skilsmisse, og oppfordret dem til å ta noen grep i forholdet; skaffe seg barnevakt, bestille en hytte og kjøre opp romantikken. Fortell hverandre hva som er sårt for dere, oppfordret jeg.
En tid etter fikk hun høre fra andre som kjente paret at de hadde fått det godt sammen. Skilsmisse var ikke lenger aktuelt.
Selv om gjengifte er bruddmed Guds vilje, opplever de at de er rene innfor Gud, og at fortid er fortid. Olav forteller at han har tatt et oppgjør med sitt gamle ekteskap og bedt om tilgivelse for det han gjorde som ikke var bra.
- For det er jo aldri svart-hvitt, sier han.
Han opplevde at det var galt å skilles, og sier at han kjempet med nebb og klør for at det ikke skulle skje. Det samme gjorde Veronika.
- Hadde jeg bare gått ut av ekteskapet fordi gnisten ikke var der lenger, så måtte jeg erkjent at det ikke var en god nok grunn. Skilsmisse var noe jeg ville unngå, men når det likevel skjedde har jeg tatt lærdom av det, sier hun.
- Hva gjør dere for å unngå at det skjer igjen?
- Vi prøver å «konkurrere» om å gjøre det beste for den andre, og vi bruker mye tid til å snakke sammen. Vi snakker om hvordan vi vil ha det sammen og har satt noen overordnede mål. Vi har snakket om hva vi legger i ekteskapet, hva det innebærer og om hva som er familie for oss. Vi har også snakket om hva vi ønsker at familien skal inneholde.
De snakker varmt om det åndelige fellesskapet; at de kan dele troen, be og lese en andaktsbok sammen.
Det er lettere å være aktivt med i menigheten når vi er to, sier Veronika.
Som forstander i IMF har Landro opplevd at det kan være utfordrende for forsamlingen når to bestemmer seg for å skilles.
- Enkelte ganger kan det nok hende at det kan være like lurt å hjelpe den ene parten med å finne et annet fellesskap. Jeg kjenner til at der er forsamlinger som gjør det, fordi det blir for stor belastning for fellesskapet at begge går der.
Han oppfordrer fraskilte til å bruke tid etter bruddet og ikke gå inn i noe nytt forhold før de har fått bearbeidet følelsene og bekjent synd.
- Jeg tar gjerne en bibelgjennomgang hvis paret ønsker det, og ber dem gå hjem og lese. Et råd jeg alltid gir, er å ta på alvor at Gud hater skilsmisse, men ikke skilte mennesker. Å bryte en pakt er krevende og involverer mange flere enn de to. Tid og avstand er viktig for å komme i balanse som menneske og kristen. Mitt inntrykk er at mange kristne går for fort fram etter en skilsmisse, med det resultat at det ikke går så bra andre gang heller.
En periode hadde Landro parsamtaler som en del av sitt virke. Da fikk han en klar opplevelse av at kristne ektepar går lenger med problemene før de ber om hjelp.
- Når de tar kontakt, er det vanskelig å reversere og hjelpe dem til å prøve på nytt. Det er et tankekors.
- Hva er årsaken til det, tror du?
- Det kan skyldes forventningene de har til seg selv, og en manglende tro på at fellesskapet er i stand til å takle det. Flere forteller at de kjenner på skam, og velger å trekke seg ut og holde det skjult.
- Hvordan forebygger dere skilsmisse?
- Alle som går med planer om å gifte seg må gjennom et forberedende samlivskus. Vi har voksne i forsamlingen som tilbyr det, og som har flere samtaler med hvert enkelt par. Det har vi gjort obligatorisk.
- Det andre er at vi begynner å få god kompetanse på veiledning. Vi har en familieterapeut i menigheten, og en pastor som har utdanning innenfor det feltet. Ekteskapskurs kommer til å bli et årlig tilbud, i tillegg til foreldreskole.
- Hvilke verv kan folk som har giftet seg på nytt få i Fredheim?
- Håndboken til ImF gir få begrensninger. Det dreier seg om noen stillinger med spesielt ansvar. I menigheten er det kun eldsterådet som ikke er åpent for dem. Men de kan fritt vitne og formidle, og de kan godt ha en lederposisjon når ny tillit er opparbeidet.
Landro viser til historien om kvinnen ved brønnen i Johannes 4. Når hun skal fortelle sitt vitnesbyrd etter at Jesus har avslørt alt om henne, så forteller hun ikke at Han har vært henne nådig. Men hun sier; «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.»
- Det var sannheten som satte henne fri. Jesus konfronterte og hun erkjente, sier Landro, som peker på at det er en av flere bibeltekster som hjelper ham å gi mennesker frimodighet.
Det er ikke mange år siden skammen ved skilsmisse var så stor at begge parter trakk seg ut. For en del rammet det også troslivet.
- Problem i ekteskapet kan nok føre til en blir mer passiv i forhold til sitt åndelige liv, med det resultat at man trekker seg ut av fellesskapet før bruddet skjer. Som forsamling må vi erkjenne at vi ikke alltid er gode på å sanse at det skjer.
- Hva er ditt råd til menigheter som erfarer at folk i forsamlingen skilles?
- Det er ikke så lett å gi råd. Det jeg tenker er viktigst, er at man har en struktur der folk er nær hverandre, og der den primære omsorgen skjer i det lille fellesskapet. I tilfeller der noen trekker seg ut, vil jeg anbefale at man tar kontakt. Vi har sagt til folk i vår menighet at hvis de ønsker et fellesskap som kan bety noe for livet, så kan de ikke bare forholde seg til gudstjenesten. Du kan heller ikke forvente at folk skal vite at du trenger hjelp hvis ikke du åpner opp og forteller om det. Vil en ha hjelp fra fellesskapet, må en signalisere det, sier Landro.
