Ekstremindividualismens svøpe
Abortlovgivningens kortsiktige vekst på mors egoistiske rett til å fjerne uønskede barn, kan i et ekstremindividualistisk samfunn skape en barnløshetskultur som på lang sikt stanser befolkningens evne til å fornye seg.
I kjølvannet av stortingsvalget er det interessant å merke seg at en borgerlig, konservativ kurs for landet innebærer et klart verdivalg.
Mediene snakker om en konservativ renessanse preget av sterke konservative stemmer i offentligheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Trenden innebærer blant annet en større vekt på de opprinnelig kristne kulturverdiene som humanismens fremvekst på 1800-tallet bygget videre på.
Oppfatningen som preger nytenkende konservative er at dersom vi kan få tilbake en større grad av medmenneskelig solidaritet og empati i samfunnet, kan vi få bukt med en del utfordringer innen samliv og skilsmisserater, barnevern, skole, psykiatri og sviktende omsorg for de eldre.
La meg trekke frem argumenter fra ledende forskere som lenge har sett med bekymring på liberal-radikaliseringen av Europa.
Den tyske filosofen og ateisten Jürgen Habermas sier at den tradisjonelle, europeiske moralforståelsen har en langt viktigere rolle å spille enn tidligere antatt.
Da han mottok Holberg-prisen i Bergen i 2005, sa Habermas at utfordringen er at det radikale, sekulære samfunn ikke har maktet å tilstrekkelig motivere individene til en etisk tenkning.
Resultatet er at dyder som tillit, ærlighet, trofasthet, integritet og personlig ansvar forvitrer i Europa. Omsorg er i for stor grad blitt statlig ansvar i et institusjonalisert og overbyråkratisert demokrati der religiøs-etiske prinsipper utestenges fra offentligheten.
Dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags legitimering av egoisme eller ekstremindividualisme som på sikt truer selve kulturens stabilitet.
Liberalisten Friedrich Hayek kritiserer i The constitution of liberty denne ekstreme formen for relativisme og påpeker at den blir et misbruk av den opprinnelige liberalismens frihetsideal som handlet om individets frihet under ansvar i fellesskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sosiolog Ulrich Becks betegnelse «den andre modernitet» søker å beskrive denne frihetsundergravende utviklingen på samfunnsplan.
Venstresidetenkeren Zygmunt Baumans uttrykk «flytende modernitet» beskriver noe av det samme.
I Liquid Modernity beskrives kjennetegnet ved det moderne som gjør denne epoken så annerledes på godt og vondt: den konstante, ustoppelige, tvangspregede jakten på stadig større modernisering, en overveldende, umettelig trang til kreativ destruksjon - ødeleggelse av alt som ikke fungerer optimalt og stadige reformer som har til hensikt å åpne for nye og forbedrede produkter, alt med hensikt av å øke fremgang og velstand.
Det å være moderne er blitt ensbetydende med å være i konstant bevegelse, på evig jakt etter noe annet enn det man allerede har.
Ulrich Beck har brukt familien som eksempel - denne samfunnsstabiliserende enheten bestående av foreldre og barn som vokser opp i en ramme med familiemiddager, aktiv oppdragelse, dannelse av barn og samtaler om kvelden, dette som de siste tiårene også er blitt smadret sønder og sammen slik at vi i dag sitter igjen med skyhøye skilsmisserater, en ny aleneboerkultur og en utestedskultur som forsøker å tilgjengeliggjøre et sexmarked for disse millionene som nå lever uten partnere.
Beck betegner den moderne familien som en slags «zombie-kategori» hvis mening er i ferd med å forvitre fullstendig. For hva er en familie egentlig, nå for tiden? Barn, dine barn og mine barn, den skiltes nye foreldrerolle, evig skiftende samboere med besteforeldre, så inkludert, så ekskludert i deltagelse i familien.
De radikales strategi for å oppløse kjernefamilien har bidratt til en forvitring av familiebåndets solidaritet.
Den svinnende respekten og behovet for de eldre har ført til en bølge av isolasjon og ensomhet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Abortproblematikken hører også hjemme her. For etter at vi på 1950-tallet idealiserte den utearbeidende kvinnen med påfølgende nedvurdering av hennes rolle i hjemmet, har vi også mistet den store barneproduksjonen i vestlige land.
Dette skaper på sikt utilsiktede demografiske endringer der land som Norge nå importerer utenlandsk arbeidskraft som tilsvarer det omtrentlige antall aborter vi har hatt siden 1970-tallet.
Abortlovgivningens kortsiktige vekt på mors egoistiske rett til å fjerne uønskede barn, kan i et ekstremindividualistisk samfunn skape en barnløshetskultur som på lang sikt stanser befolkningens evne til å fornye seg selv. Nyinnflyttede folkegrupper som ikke har den samme negative holdningen til barn - blant annet barneelskende muslimer, overtar dermed barneproduksjonen og hegemoniet.
En av Europas mest kjente forfattere, ateisten Michel Houellebecq, har skapt furore med De grunnleggende bestanddeler og andre bøker som brutalt viser hvor vanskelig det er å finne kjærlighet i en rå industrialisert, teknologisk og meningstom verden der så mange bor alene.
Houellebecqs påstand i «Utvidelse av kampsonen» er at seksualiteten i dag utgjør et differensieringssystem som er vel så nådeløst som den kyniske markedsliberalismen. På samme måte som tøylesløs økonomisk liberalisme, skaper den seksuelle liberalismen kronisk fattigdom der mange henvises til ensomhet og onani.
Houellebecqs verden blir i så måte et kulturkorrektiv og en advarsel mot langtidseffektene av verdiforvitring. For hva skjer i en kultur der trofasthet og ærlighet ikke lenger er et ideal?
Sosiolog Robert Bellah snakker i Toward the Recovery of Wholeness om «det tomme selvet» i en tid der det å elske anses av mange som noe negativt fordi det truer individets selvstendighet og frihet.
Vi lever alle i en fragmentert tilstand der idealet til enhver tid er å komme forbi status quo, noe som ifølge Max Weber også gjør det umulig å være tilfreds her og nå.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Drømmen om å lykkes og å bli lykkelig handler alltid om den ikke erfarte fremtid. Å være «moderne» er ensbetydende med et konstant strev for å bli bedre enn man er, i Nietzsches forstand, jakten på å gå fra å være menneske til å lykkes som «übermensche», overmenneske.
Det kritiske blikket på det markedskapitalistiske samfunnet er åpenbar. Bauman påpeker at man har forlatt målsetningen om et rettferdig samfunn og omfavnet en ekstrem-individualistisk rettighetskultur med ensidig fokus på menneskerettigheter.
Få våger å snakke om menneskeplikten. Individet er ikke lenger bundet til samfunnskontrakten, men overlater ansvaret for utviklingen til staten. Avholdte og folkekjære pave Johannes Paul II sa engang at grunnprinsippet i moderne kapitalisme er å være misfornøyd.
Det moderne menneskets kapitalistiske mål blir en kronisk jakt på materielle verdier. Man setter ikke pris på det man allerede har. Konsekvensen er åpenbar: i et samfunn preget av grådighet, mistillit og utroskap, vil man naturlig nok ikke erfare den dype tilfredshet som ligger i å gjøre det rette.
Årets stortingsvalg viste at svært mange er lei av den radikale degraderingen av vår kulturarv og dens destruktive samfunnseffekter. Vi samles nå om ønsket om en konservativ vekt på de kristen-humanistiske verdiene og større solidarisk respekt for hverandre i samfunnsfellesskapet.
Hanne Nabintu Herland
redaktør for «Ny vind over Norge»
