Vi som er opposisjonelle

«Likestilling mellom kjønnene, at alle mennesker er likeverdige, religiøs frihet med rett til å konvertere og falle fra og ytringsfrihet.» De som ikke slutter opp om disse verdiene er ifølge Storhaug ekstremister.

I et mye debattert intervju med Aftenposten 18. februar foreslo Hege Storhaug å innskrenke friheten til muslimer som «vil motarbeide de fire sentrale frihetsverdiene».

Konkret tenkte hun på disse fire verdiene: «Likestilling mellom kjønnene, at alle mennesker er likeverdige, religiøs frihet med rett til å konvertere og falle fra og ytringsfrihet.» De som ikke slutter opp om disse verdiene er ifølge Storhaug ekstremister.

Men mange kristne sier nei til den type likestilling som Storhaug mener er selvsagt. Jeg jobber for en kristen organisasjon som understreker at kjønnene er ulike. Vi tenker at oppgaven som hyrde i en kristen forsamling er gitt til menn med utrustning til åndelig lederskap. Selv om jeg stort sett tenker at likestilling er bra, har jeg flere innvendinger til norsk likestillingsideologi. Blant annet tror jeg ikke at mor og far er nøyaktig like gode omsorgspersoner for en liten baby.

Hege Storhaug er ikke den eneste som vil gripe inn overfor opposisjonelle. Mange vil bruke økonomiske virkemidler. En gjenganger er forslag om bortfall av statsstøtte på grunn av «avvikende» meninger.

Per Sandberg i FrP uttalte for et par år siden at frivillige organisasjoner som ikke var «nøytrale» burde miste økonomisk støtte. Det såkalte Stålsettutvalget foreslo i utredningen om fremtidens religionspolitikk at trossamfunn som ikke praktiserer likestilling skulle nektes statsstøtte. Jeg har ikke tall på hvor ofte politikere tar til orde for å fjerne statsstøtten fra kristne friskoler på grunn av et nei til abort eller homofilt samliv.

Derfor er jeg skeptisk hver gang noen også når temaet er islam hevder at staten må kunne forlange oppslutning om norsk lov. Det er nemlig en avgjørende forskjell på å følge norsk lov og å være enige i alle lover. Det er helt vanlig at opposisjonelle ønsker å endre et lands lover. Stortinget er primært en lovgivende forsamling og det er ofte uenighet mellom partiene om hva slags lover som bør vedtas.

Noe helt annet er det å bryte en lov som man er uenig i. Sier vi ja til noe sånt, vil kaos råde. Derfor må kristne skoler eller muslimske barnehager selvsagt følge lover og regler inkludert norsk lærerplan. Barn og ungdom skal lære hva som er norsk lov. Når loven brytes, kan politi og domstol gripe inn.

Menneskerettighetene er utviklet for å beskytte enkeltindivider mot statens makt. Staten bør først gripe inn når mennesker bruker sin frihet til å skade en tredjeperson. At muslimske ekstremister skremmer kvinner fra ikke å arbeide utenfor hjemmet, er totalt uakseptabelt.

At imamer oppfordrer kvinner til å prioritere familien fremfor betalt jobb, er en del av deres ytringsfrihet. En katolsk bedriftsleder må selvsagt behandle ansatte etter likestillingsloven. Men de som har valgt en katolsk menighet, har en selvsagt rett til kollektivt å innrette seg etter sin overbevisning. Ønsker du at kirken har kvinnelige prester, kan du velge et annet livssynssamfunn.

I et demokrati er det avgjørende at flertallet respekterer mindretallet. Det gjelder særlig når en lov berører grunnleggende etiske spørsmål. Ingen blir skadet av at kristne er kritiske til abortloven, likestillingsloven eller bioteknologiloven. Vi nærmer oss et totalitært samfunn hvis vi vil hindre mennesker ifra å fremføre andre politiske ideer enn dagens regjering står for.

Mange hevder , blant dem Hege Storhaug, at å begrense friheten til muslimer ikke betyr å innskrenke religionsfriheten.

«Jeg snakker ikke om religionsfrihet, jeg snakker om religiøs frihet opp mot en totalitær ideologi som vokste frem da Mohammed hadde makt i Medina. Den er i hovedsak politisk, ikke spirituell», sa Storhaug i det nevnte intervjuet med Aftenposten. Mange kristne debattanter har hevdet at å stenge moskeer handler mer om å stanse en ekstrem ideologi enn om å begrense trosfriheten.

Problemet med en slik logikk er at den rammer retten til å være politisk opposisjonell. I en demokratisk rettsstat som Norge bør det være tillatt å kjempe for en annen idelogi enn den flertallet stiller seg bak.

Kanskje vil noen påpeke at mange muslimer ikke bare er kritiske til en og annen norsk lov, men faktisk ønsker å bli kvitt demokratiet. En slik innvending er viktig, og vi bør uttrykke sterk kritikk av all udemokratisk tankegods.

Det er skremmende at mange muslimer forsvarer at muslimske land forbyr konvertering eller begrenser ytringsfriheten. Men vi bør også huske at kommunistene i AKP-ml for noen tiår siden arbeidet målbevisst for «væpnet revolusjon». Likevel ble bevegelsen ikke forbudt. Vi bør være forsiktige med å gå inn for at staten kan bruke makt for å stanse meninger vi ikke liker.

Nå kan det godt hende at norske myndigheter i større grad bør motarbeide muslimsk ekstremisme. Men la oss huske at begrepet ikke er selvforklarende. Det er en stor forskjell på å kritisere norsk likestillingspolitikk og å avvise religionsfriheten. Mange kristne blir rammet svært urimelig når Hege Storhaug mener det er ekstremisme å ikke slutte opp om norsk likestillingsideologi.