Vårt håp

Er vi tilgitte syndere, har vi del i det evige livet. Dette var den trøsten og det håpet Petter Dass hadde innfor evigheten.

Glad nordlending: «Min sak er klar! Gud skje lov! Min sak er klar. Gud skje lov! Jeg fred alt har. Fred med Gud, som før var vred. Fred med min samvittighet.»

Det var hr. Petter som skrev dette. Petter Dass. I manges bevissthet er Petter Dass selve eksemplet på frodighet. Og det skal han ha: Han var dristig i billedbruken. Frisk i språkbruken. Hverdagsnær. Romslig. Folkelig. Han var rett på sak og temperamentsfull. Han levde tett på samtiden. Han merket seg folks reaksjonsmønster. Han kunne levende beskrive sjøsprøyt og uvær. Han skildret fjellverdenens sjarme og uhygge, bondens slit og fiskerens strev i åpne båter. Han kjente de ulike fiskeslagenes særtrekk. Han hadde stor glede av å leke med ord.

Han hadde også en skarp evne til å registrere detaljer i bibeltekstene. Han gledet seg over spennende bibelfortellinger. Han brukte dem til i forkynnelsen sin. Det gamle testamente var en skattkiste for ham. Især ga det ham et forråd av bilder som han brukte for å illustrere livet med Gud.

Ja. Alt dette er sant.

Men han var et vanlig menneske. Noen ganger ga han etter i fristelser. Grove overtramp? Kanskje ikke. Men hans treffsikre beskrivelse av syndens ulike utslag vitner om en som kjente sitt eget syndige hjerte. Han visste at kjødet verken er Guds lov lydig, eller kan være det (Rom 8:7). Innsikten i noe av dette danner bakteppet for det verset jeg siterte ovenfor. Han har fått se lys i tunellen! Verset er et av tretti vers om uttrykket «syndenes forlatelse» i trosbekjennelsen. Gjennom hele salmen er det som han tviholder på «det rykte» som går: At Gud er en Gud som tilgir (v. 5). Ja, den bildebruken som Guds engel anvendte overfor Abraham (når det gjaldt etterkommere), bruker Petter Dass om synden:

«Er den tallrik, så som sand, jeg tror dog min frelsermann har til fulle klarert alt og den hele sum betalt.»

Ja, selv den iboende synden har Jesus gjort noe med. Påskeevangeliet inneholder hemmeligheten:

«Er den synd som i meg bor så som hele klipper stor, større dog min Jesus er i sin død og lidelser.»

Fordi Guds vrede ble uttømt over Sønnen på korset, er saken nå god: Er du Gud nå på meg vred? Jeg har Sønnen i mitt sted. «Han, din sønn, tok alt på seg, Han, ja, han er nok for deg.»

Kanskje tenker han også på mennesker han har møtt i sjelesorg. Mennesker han snakket med før de fikk sin dødsstraff. Mennesker som visste at de sto i en bunnløs gjeld til Gud. Han visste at de kunne tvile på nåden i Kristus. Han kjente den tvilen selv. Han visste Satan ville skape fortvilelse i hjertene. Derfor avslutter han salmen slik:

«Bort all vantro, kom deg bort! Bort fortvilels, pakk deg bort! Bort all Satans fristelser, Jesus min forløser er.»

Kan jeg stole på dette? Ja. Gud glemmer ikke det nådeløftet som han har møtt oss med i Kristus. Fra hans side er det alvorlig ment. «Min sak er klar!» Formuleringen «syndenes forlatelse» i tredje trosartikkel er ikke for ingenting plassert like foran ordene om det kristne håpet. Rekkefølgen er «… syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.» Er vi tilgitte syndere, har vi del i det evige livet. Dette var den trøsten og det håpet Petter Dass hadde innfor evigheten. «Petter Dass-prisen» lå foran ham. Det er også min trøst og mitt håp. Jeg skal også få «Petter Dass-prisen» en dag. Ufortjent.

I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde.

Efeserbrevet 1:7