Smertefull avskjed
Stive nordboere kan gjerne tenke over om ikke denne hjerteligheten og gudstroen som vi skriver om i dagens andakt kunne være mer på overflaten hos oss. Både i gode og onde dager.
Tre kvinner på slitsom fottur. Livet hadde fart hardt med dem. De hadde mistet sine menn. De var enker. To av dem var svigerinner. Den tredje var deres svigermor.
De var fattige. Usikre på framtida. Snart pratet de lavmælt, snart gikk de tause langs ørkenstien. I ti år hadde de delt livsvilkår. Nå skulle de skilles.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Svigermor, No’omi, skulle til hjembyen Betlehem. Hun stanset og ba de to yngre kvinnene vende tilbake. Til eventuelle muligheter på Moabs kjente sletter. Orpa lyttet – og adlød. Sorgen etter mannen, Kiljon, var stor. Men livet måtte gå videre.
De brast i gråt flere ganger. Så kom avskjedsstunden. «Orpa kysset sin svigermor til avskjed» (Rut 1:14).
Er strofene nedenfor en romantisering? Kanskje. Men stive nordboere kan gjerne tenke over om ikke denne hjerteligheten og gudstroen kunne være mer på overflaten hos oss. Både i gode og onde dager.
«Et takkens kyss du får i dag, min Kiljons gode mor. I ti år har vi holdt i lag. Stiene våre skal skilles. Du åpnet hjertet ditt for meg, en fremmed Moab-jente. Du smilte, trøstet, viste vei. Stiene våre skal skilles. Da han vi begge hadde kjær, lå død i ørkensanden, vi kom hverandre veldig nær. Stiene våre skal skilles. Jeg drar tilbake i mot øst, til Moabs kjente sletter. Du ber for meg, det er min trøst. Stiene våre skal skilles.»
Flere inspirerende andakter finner du her
