Samme Gud, samme folk
Rut klamrer seg til henne. Ansiktet er fullt av smerte, og bak smerten aner vi en sympati. Ja, mer enn sympati: En empati.
I dag møter vi to kvinner i nød. Begge er enker. En svigermor og en svigerdatter. No’omi og Rut.
Den eldre vil dra til hjembyen, Betlehem. Nå vil hun sende svigerdatteren tilbake til Moab. Én svigerdatter var allerede på hjemvei. Men nei. Rut klamrer seg til henne. Ansiktet er fullt av smerte, og bak smerten aner vi en sympati. Ja, mer enn sympati: En empati.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hun skjønner tragedien til No’omi. Hun hører hennes tause skrik og ser bitterheten i øynene. Avgjørelsen er tatt. Hun vil ikke dra fra svigermor. Rut tvinger viljen sin fram – med ord som er understreket i tusener av bibler: «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud» (Rut 1:16).
Dyp omsorg. Solidaritet. Det gjør inntrykk. Det gjorde det også på hennes vordende ektemann i Betlehem. Han, Boas, ble helt fascinert da han hørte om henne. Hva er hemmeligheten? En menneskelig godhet? Ja. Men like mye gudstroen.
Rut hadde lært å kjenne No’omis Gud. Inntrykket av Ham hadde satt dype spor. Hun ville tilhøre det folket som hadde denne Gud som sin Gud. I Norge finnes det noen svigermødre med en gudstro som svigerdøtrene ikke deler. Nå ved årsskiftet kan vi vie dem en tanke. Og vi kan sende deres Gud en bønn. Tenk om det kunne skje denne jula: At en ung kvinne sa til en eldre: «Din Gud er min Gud, og ditt folk er mitt folk»!
