Tillit, anklager – og en beklagelse

Endre Stene har ikke tillit til Misjonssambandets ledelse. Derimot har han rettet svært sterke anklager imot oss. Det har dessverre ført til et tillitsbrudd.

Mye er blitt skrevet etter at Endre Stene ikke ble gjenvalgt til styret for avisen Dagen. Det var valgkomiteen som ikke innstilte på gjenvalg.

Og det var generalforsamlingen, der Misjonssambandet denne gang ikke stemte, som valgte å ikke gjenvelge Stene. I utgangspunktet er dette udramatisk. Ingen har rett til et styreverv. Og generalforsamlingen er suveren ved valg av styre.

Så ga Misjonssambandet et signal til valgkomiteen om at vi var skeptiske til gjenvalg av Stene. Det skyldes innholdet i den sterke kritikken han har fremsatt mot Misjonssambandets ledelse – som igjen har ført til et tillitsbrudd. Dermed ble vår konklusjon at vi foretrakk andre styremedlemmer til avisen.

Jeg uttalte til Dagen rett etter generalforsamlingen at Stene hadde begått et «karakterdrap» på Misjonssambandets ledelse.

Den ordbruken ble for sterk, og det beklager jeg. Fra min side var poenget at Stene ikke bare har kommet med saklig kritikk.

Derimot har han hevdet at Misjonssambandets ledelse mangler medmenneskelighet, integritet og kompetanse. I møte med så alvorlige beskyldninger blir det vanskelig bare å svare at vi tar all kritikk på alvor.

I sin kronikk i Dagen 18. august, henviste Stene til tragediene i pinsemenigheten Knutby og hevdet at det er «noe iøynefallende mønster som er overførbare til en luthersk lavkirkelig organisasjonsvirkelighet».

Som eksempel viste han til at «lojaliteten er så sterk til egne ledere at internkritikk knapt eksisterer» og at det er «nærmest umulig å få gehør» når «sentrale ledere gjør noe feil, er uredelig, snakker usant og misbruker makt».

Siste setning er kraftig kost. Den er dessuten umulig å vurdere for lesere av Dagen siden Stene ikke viser til navn, episoder eller hendelser. Heldigvis.

Slike detaljer kan ikke fremsettes i en avis. Har de da har noe i offentligheten å gjøre? Mitt svar er nei. Ved å fremsette slike anklager, har Stene dermed vanskeliggjort en god samtale om hva som kan og bør bli bedre i Misjonssambandet.

Videre påsto Stene at det er «lite rom for den etiske samtalen» i Misjonssambandet, og dette fører til «en personalbehandling som møter medkristne med manglende medmenneskelighet og barmhjertighet». Det er vanskelig å se at en slik karakteristikk bare adresserer en «kultur».

Dessverre forteller omtrent 20 prosent av de ansatte i siste medarbeiderundersøkelse om en eller flere episoder med maktmisbruk. Det er sterkt beklagelig.

Men undersøkelsen viser også at 89 prosent forteller om trivsel i arbeidsfellesskapet og 93 prosent opplever å ha et meningsfullt arbeid. Da blir det vanskelig å akseptere en så svartmalende beskrivelse av organisasjonen vår som Stene gir.

«Mange kan fortelle at de har opplevd seg krenket av sentrale ledere også i min organisasjon», skrev også Stene.

Han påsto videre – igjen uten konkretisering eller dokumentasjon – at disse «ble brakt til taushet ved at deres fortelling ikke ble hørt, anerkjent eller besvart».

Han påsto også at han kjente til mange varslinger mot NLMs ledelse, «men ingen varslere som opplever å ha fått en god og etterrettelig behandling». Ingen? Virkelig?

Et sentralt spørsmål er hvordan Stene kan sitte med fasiten i krevende personalsaker når han ikke har hatt – og ikke skal ha – innsikt i saker der han ikke selv er part. I denne typen saker er vi avskåret fra å gi vår versjon til andre enn de som er direkte berørt. Og vi kan selvsagt ikke legge frem dokumentasjon offentlig.

Jeg kunne trukket frem enda flere anklager som Stene det siste året har rettet mot Misjonssambandets ledelse – inkludert hovedstyret.

Det kan ikke være tvil om at beskyldningene og karakteristikkene har vært mange og harde. Ved å komme med påstander som leserne verken kan kontrollere eller vurdere, har resultatet blitt støy istedenfor samtale.

Så har Stene rett i at det finnes svakheter i vår organisasjon. Overtramp forekommer. Å trå rett i krevende og komplekse saker er vanskelig. Vi ønsker som organisasjon å ta tak i alt det som bør bli bedre – og lære av feiltrinn og feilvurderinger. Og vi skal tåle konstruktiv og saklig kritikk.

Samtidig kan vi ikke akseptere den formen for kritikk som Stene har fremført. Da ville vi faktisk, for å bruke Stenes eget uttrykk, akseptere en «ødeleggende kultur».

For det er umulig å diskutere personalsaker og konfliktsaker i en avis. Slike saker er dessuten mer komplekse enn Stene synes å erkjenne.

Enhver som har forsøkt å megle i en fastlåst konflikt vet hvor forskjellig de ulike partene kan vurdere en sak. Derfor må enhver organisasjon ha ledere som våger å konkludere i krevende saker.

Nå jobber et varslingsutvalg, nedsatt av hovedstyret, med ulike saker. Vi avventer selvsagt deres konklusjon.

Men vi kunne ikke vente med å vurdere hvilke personer vi mener bør sitte i Dagens styre. Derfor ga vi valgkomiteen beskjed om at vi ikke anbefalte gjenvalg av Stene til Dagens styre.