Tilbake til Jesusvekkelsen

Det er nesten utrolig å lese om hva som fant sted i Norge for bare noen tiår siden.

Det har vært en uvanlig interessant opplevelse å følge Peter Svalheim på reisen tilbake til 1970-tallet. Jeg er selv for ung til å ha opplevd Jesusvekkelsen, og har satt stor pris på denne muligheten til å bli med på innsiden av det som hittil er den siste store vekkelsen på nasjonalt plan i Norge.

LES: Hvor ble det av Jesusvekkelsen?

Nesten utrolig

Jeg har lest boken med to grunnleggende tanker i hodet. For det første er det til tider nesten utrolig å lese om hva som fant sted i Norge for bare noen tiår siden. Billy Grahams enorme møteaksjon i 1970, som ble overført til storskjermer i både Oslo, Kristiansand, Sarpsborg, Molde, Ålesund, Stavanger, Bergen og Trondheim. Ifølge Aftenposten den gangen hadde minst 150.000 nordmenn fått med seg møtene, og det før avslutningshelgen.

Gospelkvelder

En av de morsomme anekdotene Peter Svalheim deler med oss, handler om da Hans Erik Schei, en av bevegelsens hovedpersoner, som for få år siden ville opprette en Wikipedia-artikkel om Guds fred-bevegelsen, en sentral del av Jesusvekkelsen. Wikipedias moderator ville først ikke godkjenne artikkelen. Han kunne ikke tro at gospelkvelder jevnlig hadde fylt Oslos største kirke gjennom ti sammenhengende år, med titusenvis av deltakere.

Alle på skoleandakt

Jeg har vært på noen skoleandakter i mitt liv. Men jeg har aldri vært i nærheten av en situasjon hvor så mange som 300 elever er samlet til kristent møte i storefri, mens lærerne som har inspeksjon på skoleplassen må konstatere at der er bare 20-25 elever tilbake. Dette skjedde på Kjølnes ungdomsskole i Porsgrunn. KFUK/KFUM samlet 4.000 ungdommer til tenåringstreff i Bergen, kort tid etterpå var 5.000 ungdommer samlet på Hedmarktoppen. Den nye Jesusbevegelsen bar i seg en vitalitet som spredte seg raskt.

Ærbødighet

Den andre betraktningen synes jeg det er vanskeligere å komme til rette med. I mange kristne miljøer er «vekkelse» et ord man nærmest uttaler med ærbødighet. Det er det fremste vi kan drømme om. Men når man leser denne boken, kommer man heller ikke unna spørsmål om hvorfor ringvirkningene ikke ble større. Hvordan kunne en tilsynelatende så vital bevegelse svinne hen så fort? Er det dette vi skal bruke et liv på å forberede og be om?

Struktur

En av forutsetningene for at det gikk som det gikk, handler antakelig om noe så kjedelig som struktur. Hvis livet ikke har rammer å blomstre innenfor, kan mye komme galt av sted. En annen side ved saken er personkonflikter. Ingen kommer utenom. Men noen miljø har mer rom for innbyrdes uenighet enn andre.

Ikke desto mindre: En av de mange som fortsatt kjenner på stor glede og takknemlighet over det Jesusvekkelsen brakte med seg, er Arnold Børud. Hva han senere har betydd for utviklingen av gudsbildet til en hel generasjon kristne, er det vel verdt å tenke over. Og han er bare ett av mange eksempler på mennesker som i 1970-årene fikk med seg en åndelig ballast som har satt kursen for resten av livet deres. Jeg har merket meg navn som Ivar Skippervold, Dag Hareide, Ingvard Wilhelmsen, brødrene Asbjørn og Helge Simonnes, Jan Inge Sørbø, Asle Finnseth, Grete Salomonsen Hynnekleiv, Rune Larsen, Oddvar Hjelvik og nevnte Arnold Børud.

Kritikk av det bestående

Svalheim skriver med rette at en vekkelse med nødvendighet bærer i seg en kritikk av det bestående. Ellers har vekkelsen knapt noen hensikt. Og det er til tider nedslående å lese om hvordan den etablerte kristenheten reagerte på ungdommenes iver den gangen. De led av «moralsk panikk», skriver Svalheim. Samtidig erkjenner han at «overtramp er en uunngåelig følge av at folk setter seg i bevegelse». For historien om Jesusvekkelsen er også historien om hvordan den for enkelte ble et utgangspunkt for grove utskeielser. Her er Children of God, Jesusvekkelsens «mørke skygge», det mest groteske eksemplet.

Teologiløs

I vår tids kristenhet er en av de farligste fallgruvene at man utvikler en teologiløs kristendom, hvor følelsene og opplevelsene rår grunnen alene. Svalheim skriver at i Jesusbevegelsen overtok spiritualiteten dogmenes plass som utgangspunktet for troen. Nå kan vi med rette innvende at i hvert fall deler av norsk kristenhet til tider har manglet en spiritualitet som er i stand til å romme menneskers opplevelse av sine egne liv. På den annen side bærer opprøret mot et bestående alltid med seg en fare for at man går glipp av det som holder liv i en bevegelse.

«Tiden siden»

Innledningsvis skriver Svalheim at ««Frelst» er et ord som kanskje har begynt sin vandring mot fremmedordboka». Måtte han ikke få rett i det. Det er flere ganger sorg å spore hos forfatteren, blant annet når han skriver om «tiden siden». Ikke så få som har vært med i en eller annen vekkelse har kunnet kjenne på smerten i nettopp «tiden siden». Man har gjerne erkjent en del slagsider eller skyggesider ved det man har vært med på, men savnet etter det gode og verdifulle forsvinner ikke. Et annet sted skriver Svalheim om dem som led «de tusen modifikasjoners død». For en som har vært vant til en tydelig svart/hvitt-inndeling av virkeligheten, kan etter hvert nyansene bli så mange at de overskygger nesten alt som finnes av tydelig substans. Det er ikke nødvendigvis bedre å befinne seg på den ene ytterkanten enn på den andre.

Kjernetid

Jesusvekkelsen hadde ifølge Svalheim sin kjernetid her i landet fra 1972-1976. Sporene ble sittende i mye lenger. For noen bar sporene preg av tung smerte. For andre var de preget av dyp og varig glede og takknemlighet. Vi kan lære noe viktig av begge disse. Om at det åndelige livet noen ganger sprenger de etablerte rammene, og at disse rammene trenger å kunne ta opp i seg nye knoppskudd. Om at et levende forhold til Jesus Kristus faktisk har kraft til å forandre menneskers liv, ved Den hellige ånd. Om at fortsatt sekularisering ikke er den eneste muligheten. Om at Jesus fortsatt har gjennombruddskraft på jorden.