Tale den 22. juli av Jonas Gahr Støre i Oslo Domkirke

I vårt land skal du være trygg med din tro, kulturelle identitet eller din legning. Det er denne tryggheten som er vår identitet.

Kjære alle sammen,

22. juli vil for alltid handle om de 77 menneskenes som mistet livet, de som kom til skade og alle dem som hver dag siden har levd med sorg og savn.

Det handler om enkeltmennesker som ble drept denne sommerdagen for tre år siden. Vi ser hver og enkelt for oss, alt de var, alt de betydde, de som ikke lenger er blant oss. Vi ser hver familie som føler sorgen året rundt og spesielt denne dagen. Vi ser hverandre, og opplever igjen at dette er oss, dette er Norge.

Sårene

I dag samles vi som medmennesker og som nasjon og sier til dere som bærer den tyngste byrden – vi vil alltid være der for å dele smertene med dere. Det er ikke gitt at tiden leger alle sår. Når du mister et barn, en ektefelle, en forelder - vil sorgen alltid være med deg. Mange har fått god hjelp. Slik vil vi det skal være. Samtidig vet vi at ikke alle har fått den hjelpen som de har hatt behov for. Her må vi lære, slik at vi kan være der med den hjelpen som trengs i årene som kommer.

Åpne dører

Tre år etter ser vi klarere det som skjedde i dagene og ukene etter terroren. Det var tiden da Norge åpnet dørene.

Kirkene gjorde det, moskeene gjorde det – synagogene – Folkets Hus og rådhus over hele landet inviterte folk inn for å dele fortvilelse og søke trøst. Og viktigst av alt: Menneskene gjorde det. Vi åpnet dørene inn til oss selv i tillit til hverandre og de fellesskapene vi oppsøkte. Nå er vi tilbake i Domkirken, og det kjennes godt. For tre år siden – omkranset av et blomsterhav – åpnet kirken midt i hovedstaden sine dører. I dag sier vi takk for åpenheten og rausheten – takk for at et rom for tro og bønn ble gjort til alles rom.

Kjærligheten

Som da AUF like før jul i 2011 inviterte til minnesamvær nettopp her. Og vi kunne høre Ina fra Akershus, som overlevde terroren på Utøya, stå foran en full kirke og gjengi en bibeltekst– om at «størst av alt er kjærligheten». Det gjorde noe med oss å høre det, akkurat fra henne. Ondskapen fra de mørke dagen fikk sitt motstykke. Vi så de over hele landet. Nordmenn var ikke lenger fremmede for hverandre.

Landet rundt begravde sørgende familier sine kjæreste. Og en hel nasjon var til stede. Vi la mye av det som skiller til side – og hentet styrke i det som forener – i de ukene valgte vi å se hverandre som en neste. Vi husker imamen og presten som sammen forrettet i begravelsen på Nesodden og som omfavnet hverandre i den varme ettermiddagssolen – på tvers av religion, kultur og tradisjoner. Vi husker samholdet i rosetogene og fakkeltogene. Dette er en del av arven etter 22. juli som vi skal ta vare på.

En tid for alt

Fra en av kirkens tekster minnes vi på at «det er en tid for alt». Tre år er over 1000 dager. Vi lærer og erfarer at det alltid vil være en tid for å sørge etter 22. juli 2011 – til å minnes de døde, savne og takke. Sammen har vi erfart at det er en tid for å søke kraften og støtten i små og store fellesskap. Tiden etter handler også om å ta oppgjør.

Rettstaten har på rettstatens vis tatt sitt oppgjør med gjerningsmannen. Som fellesskap skal vi på demokratiets vis fortsatt ta oppgjør med de holdningene som ledet til handlingen.

Styken i demokratiet

22. juli vil for alltid være en dag der vi kan slå ring om og løfte frem noe av det gjerningsmannen ville ramme – mangfoldet i vårt land.

Vi leser, hører og ser et hat fra ekstreme i Norge mot politiske motstandere – og «de andre» – muslimer, jøder, innvandrere, homofile – og kvinner.

I dag gjentar vi – og vi slår enda sterkere ring om dette: I vårt land skal du være trygg med din tro, kulturelle identitet eller din legning. Det er denne tryggheten som er vår identitet. Det er dette som er Norge.

Det er vår oppgave å vise at demokratiet har styrken som trengs. Ingen andre kan gjøre denne jobben, vi må gjøre den sammen. Med holdninger, ord, de gode gjerninger. Det er en av felleskapets viktigste oppgaver. Vi skal løse den oppgaven forent i troen på at ethvert menneske er like mye verdt. Ikke bare på dager der vi samles for å minnes. Men hver dag – og alltid. I respekt for de vi mistet og savner.