Preken den 22. juli av fungerende biskop Trond Bakkevig

Bibelverset til dagens prekentekst er Jeremia 29, 11. Gudstjenesten var i Oslo domkirke, 22. juli.

Det er tre år siden katastrofen, - katastrofene rammet. Sorgen er noen dager til å bære, andre dager uutholdelig. Vi sørger over liv som ble tatt, tillit som ble ødelagt og over at det mellom oss finnes et hat vi ikke ante styrken i.

I 3 år er vi blitt kjent med skader som vil vare livet ut. Fysiske skader, eller troen på at fremtiden kan bringe noe godt. Mange spørsmål er de samme, nå som da; hvorfor skulle akkurat jeg overleve? -eller; var det noe jeg skulle ha gjort annerledes 22.juli eller i dagene etter. Sorgen har mange ansikter. Den tar krefter – og den tar tid.

Tillit

22.juli rokket ved den tillit vi skal møte hverdagen med. Med kynisk planlegging ble eksplosiver plassert i regjeringskvartalet og med iskald presisjon ble ungdommer på Utøya skutt. Vår tillit til at også et ukjent menneske vil oss godt er rokket. Tilliten til at arbeidsplassen er et trygt sted. Tilliten til at sommerleir og engasjement er noe av det tryggeste og fineste vi kan gi generasjonene etter oss er satt på spill. Fortsatt er det sånn. Noe er forandret.

Det er ikke slik at tiden leger alle sår eller gjenoppretter all tillit. Den gjør ikke det. Sorg og tap av tillit gir oss arr, som etter sår. Noe blir værende. Merker oss. Våre arr og vår sorg er forskjellig – selv når vi ble utsatt for det samme. Det eneste vi deler er at 22.juli 2011 forandret oss. Vi skal be og arbeide for at de arr som sorg og tillitstap har gitt, ikke skal gi rom for avmakt og bitterhet. Ugjerningsmannen og hatet han ga ord til, skal aldri ta fra oss fremtid og håp.

Verdier

For hvilke verdier er det som skal få prege vår fremtid, vårt håp, vårt samfunn? Ugjerningsmannen viste at våre felles verdier ikke er selvsagte. Han var ingen fremmed i vårt land, han er en av oss. I skyggen av vår frihet, i skyggen av tillitssamfunnet, i skyggen av vår felles sårbarhet ble hatet mot fremmede, mot kvinner, mot rettsstat, demokrati og folkestyre til drap og ubotelig skade.

Hva var det vi ikke så? Ser vi nå? Ser vi hvor hatet gjemmer seg? Ser vi det hatet som kan bli til ugjerninger? Det handler om politikk, men det handler også om skole, media, både sosiale og usosiale medier – og for oss i kirken handler det om trosopplæring og konfirmantundervisning, Vi hadde også muligheten til å snakke til, og med.

Demokratiet

Vårt demokrati og vår rettstat er bygget på en fundamental forutsetning, respekten for det enkelte menneskes verdighet. Det er en verdighet som er uavhengig av kjønn, alder, etnisk opprinnelse, hudfarve, religion – den gjelder enten vi har eller ikke har identitetspapirer. Vi er et mangfoldsamfunn. Vi kan bare bli et godt mangfoldsamfunn om respekten for det enkelte menneskes iboende verdighet får prege både vår lovgivning, den praksis våre myndigheter følger – og de verdier hver enkelt av oss praktiserer og lærer våre barn. Det er nødvendig at vi om igjen og om igjen formulerer, og nyformulerer, våre felles verdier.

Tap og sorg

Nytt liv og tapt liv, glede, sorg, tap og arr gjør oss til forskjellige mennesker. Sammen skal vi lage samfunn og fellesskap. Og vi må dele, lage ord som gjør at vi kan forstå, eller i alle fall kan bli kjent med det som gjør godt og det som gjør skade mellom oss. De fundamentale følelsene i livet deler vi. Hvordan vi håndterer dem er forskjellig.

Den bibelteksten vi hørte er to tusen seks hundre år gammel. Den er båret til oss gjennom tid og rom fra et folk som var utsatt for rå vold, de ble bortført, og var redde for hva fremtiden ville bringe. De sørget over tap av hus og hjem, og lengtet tilbake. Deres lengsel etter å kunne leve godt med de arr livet hadde gitt, ga oss denne vakre teksten om hvem Gud er:

”Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.”

Fremtid og håp

Fra generasjon til generasjon har menneskene trodd at Gud vil dele framtid og håp. I Guds øyne er ikke fortellingen om oss, en fortelling om det som har rammet oss – eller der vi har sviktet. Gud kjenner oss og vet hvem vi er. I Guds øyne er vi alltid fremtid og håp. Guds tanke om mennesket er ikke vår ulykke. Den er den fred vi alltid bærer og kan skape.

Det er ikke alltid fredelig rundt oss, verken på det personlige eller på det politiske plan. Fred handler om forsoning med det vi har opplevd, det som gjør vondt, de arr vi bærer. Slik er det også på det politiske plan. Fred handler om forsoning mellom fiender.

Jeg tror Gud lar oss stå til rette for våre gjerninger. Jeg tror Gud har skapt oss til å ta ansvar for oss selv, for våre medmennesker – for fred og frihet, for framtid og håp. For alles framtid og håp.

Velsignelsen

Når velsignelsen lyder ved gudstjenestens slutt, er de siste ordene: ”Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.” Gud ser og Gud gir fred. Da kan vi spørre oss selv: Hva betyr det, at vi er kalt til å ta i mot fremtid og håp?

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden som var er og blir til evig tid.