Takknemlighet i koronaens tid

Er det noe nasjonaldagen minner oss om, så er det hva vi har å takke for. 

Så har vi feiret enda en 17. mai i pandemien. Over hele landet la strenge smitteverntiltak en demper på feiringen. Mange av de tradisjonelle fellesaktivitetene måtte avlyses i smittevernets navn.

Landet rundt prøvde likevel 17. mai-komiteene å være kreative. Folketog ble erstattet med bilkortesjer. I Oslo planla man digitalt barnetog.

I Bergen ble store og små oppfordret til å sende inn et bilde av seg selv for å lage verdens lengste hovedprosesjon som skulle gjøres tilgjengelig på digitale flater.

Barnetoget opp Karl Johan i Oslo og prosesjonen over Bryggen i Bergen blir riktig nok aldri det samme på digitale flater. De gjør seg best i levende live. Men 17. mai-komiteene skal ha takk for at de forsøkte å spre glede på nasjonaldagen.

Medisinske eksperter erkjente tidlig at Covid-19 kom til å vare lenge. De advarte mot faren for mutasjoner og minnet om at utvikling av vaksiner tar tid. En og annen trakk linjene til spanskesyken som varte fra 1918 til 1920.

Men da landet stengte ned midt i mars i fjor, hadde neppe folk flest sett for seg at vi skulle bli dragende med dette viruset i flere år. Vi levde da vitterlig i Norge 2020 og var vant til at ting ordnet seg.

Vi er lei nå. Lei av digitale møter. Lei av isolasjon. Lei av restriksjoner på hvor mange vi kan treffe. Lærere, sykepleiere, renholdsarbeidere, bussjåfører og andre som jobber i første linje i pandemien, er fryktelig slitne.

I over et år har de gått på jobb og vært redde for å bli smittet. Å leve med frykt over lang tid er utmattende.

Trettheten merkes blant annet i diskusjonen om hvem som skal få vaksinen.

Det vakte harmdirrende sinne før helgen da en rekke kommuner måtte gi fra seg vaksiner, for at andre kommuner skulle få mer. Ordførerne i Vestfold og Grenland gikk ut på NRK og sa at de nektet å godta regjeringens omfordeling av vaksiner.

Statsministeren må endre vaksinelisten, lød kravet. Direktør i Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, lovet at ordførerne ville bli lyttet til.

Den 63 år gamle direktøren hadde da nettopp fått sin første vaksine. Hun har stått i kø og ventet på at det skulle bli hennes tur, som alle andre.

Vi er lei nå. På dagen etter nasjonaldagen kan det likevel være grunn til å ta en fot i bakken og reflektere over grunner til å være takknemlige. For er det noe nasjonaldagen minner oss om, så er det hva vi har å takke for.

Denne andre ribbede korona-nasjonaldagen minner oss om å ikke ta ting for gitt. Demokratiet, for eksempel, ligger ikke fast en gang for alle. I mange land er demokratiet under sterkt press.

Fremdeles har vi stormingen av den amerikanske Kongressen i friskt minne. Hvem kunne i sin villeste fantasi tro at noe slikt kunne skje i USA, demokratiets høyborg? Hendelsen viste at freden, friheten og demokratiet stadig må vernes om.

Selv pandemien har minnet oss om at vi er heldige som bor her vi bor. Næringslivet får koronastøtte. Økonomske støtteordninger til arbeidstakere er utvidet.

Koronaen fører ikke til sult og nød, slik tilfellet er andre steder i verden. Dødstallene i Norge har vært svært lave sammenlignet med mange andre land. Sykehusene har god kapasitet.

Alle har lik tilgang til behandling. Fattige koronasyke blir ikke stoppet i døren. Og alle kommer garantert til å få vaksine.