Sliten av å svare om Israel

Yaniv Cohen mener det ikke går an å leve i en krigssituasjon uten å bruke humor. Selv bruker han dansen til å rive ned symboler.

Han har valgt et spørsmål som tittel på sin danseoppsetning: How hard can it be? Hvor vanskelig kan det være?

Det er ett års tid siden stykket hadde premiere i Bergen, denne helgen spilles det på Riksscenen i Oslo. Cohen er danser og sammen med sin meddanser bruker han stykket til å stille de barnlige spørsmålene om Jerusalem, Israel og Midtøsten. Hvorfor er det så vanskelig å leve i fred?

Dagen møter Cohen i Oslo, hvor han bor sammen med sin norske kone og ett barn.

– Er det den oppgitte og konflikt-trøtte artisten som stiller spørsmålet i forestillingen, Cohen?

Han smiler.

– Det kom absolutt fra en sliten artist. Jeg opplevde at jeg alltid måtte forklare Midtøsten til folk. Jeg ble sliten. Konflikten har pågått så lenge at jeg knapt vet hvem som har rett og hvem som tar feil. Så jeg ville stille det enkle spørsmålet, som et barn.

– Jeg er overbevist om at mer enn 95 prosent av menneskene i verden bare vil leve i fred, ha mat på bordet og tak over hodet.

Satire

Så Cohen, som har danset åtte år for Carte Blanche - Norges nasjonale kompani for samtidsdans, satte sammen et stykke med humor og satire. Her brytes symbolene ned. Her er kvinner i burkaer, dansende jøder og nonner.

– Jeg vill at det skulle underholde og at det skulle appellere til «vanlige folk» også, ikke bare dansere. Samtidig ville vi ikke være redde for å provosere publikum. Vi stiller spørsmål ved symboler. Verdiløse ting gis enorm betydning, ikke minst i Jerusalem.

Byen er bakteppe for forestillingen. Cohen opplever at byen er kuppet av religiøse ekstremister og hardnakkede politikere.

– Alt blir gitt viktighet i Jerusalem. Den steinen, den trappa - alt skal tilhører en eller annen gruppering i konflikten.

Han merket det også da han jobbet med en dokumentarfilm om Jerusalem. Han ville stille folk personlig spørsmål om hvorfor byen er viktig for dem.

– Uansett hvem jeg spurte ble den store, overhengende konflikten dradd inn som svar. Byens enkeltmennesker er blitt borte.

Cowboy?

I tillegg til de religiøse aktørene, og de andre kjente karakteren fra Midtøsten, trekker Cohen inn to cowboyer i stykket sitt.

– Hvorfor det?

– Hele stykket er bygd opp som en spaghetti-western. Alt er svart-hvitt, ingen nyanser. Det er onde og gode. Jeg ville gjøre tema litt lettere og derfor var duell-elementet fra cowboy-filmene en god løsning. Så lar jeg folk selv tolke. Noen har spurt meg etter forestillingen: «var det palestinerne som var indianeren?», sier han og ler.

– Men hvordan balanserer du? Satire og humor er jo vrient.

– Det første vi gjør er at vi ler av oss selv. Vi gjør oss veldig sårbare på scenen, vi viser alle våre feil. Da senker publikum skuldrene. Vi provoserer, men det er ikke støtende. Vi henger ikke folk ut, men vi biter fra oss.

Endring

Siden premieren i Bergen for et år siden, har mye skjedd. Ikke minst i Israel. Det merker Cohen, som drar til sitt fødeland flere ganger i året.

– Da vi hadde premiere var jeg mer optimistisk med tanke på situasjonen i Israel, enn jeg er i dag. Krigen kom i fjor sommer og alt ble bare verre. Måten man snakker om hverandre, måten man behandler hverandre. Det er stor forskjell på Norge og Israel. Når jeg henter jenta mi i barnehagen og ser at det er unger fra 30 ulike nasjoner som leker sammen der - da får jeg håp igjen. Når jeg ser publikummet som kommer og ser forestillingen min, får jeg også håp igjen.

Humoren er likevel viktig i landet, kanskje mer nå enn før, opplever han.

– I hæren spesielt er det utrolig mye svart humor. Den er så drøy at den ikke kan settes på trykk. Men jeg var spent, ja faktisk litt redd, før jeg satte opp stykket i Jerusalem. For det er krast. Heldigvis var tilbakemeldingene veldig gode, også fra vennene mine hvis politiske ståsted er langt ute på høyresiden.

Svar underveis

Som mange israelere er også Cohens familie berørt av konflikten. To av hans brødre har mistet livet mens de tjenestegjorde i hæren.

– Det fikk meg til å sette ting i perspektiv. Ting andre mener er veldig viktig, ser ikke jeg på som så alvorlig.

– Har du fått noe svar på spørsmålet du stiller? Hvor vanskelig kan det være?

Han tenker litt.

– Ganske vanskelig. Vi må jobbe med dette hele tiden, særlig de av oss som er moderate.