«Skriket»
Jesus «bar fram bønner med høye skrik og tårer» (Heb 5:7)
Edvard Munchs kjente kunstverk rører ved noe inni oss. Her er to av mange vitnesbyrd om det:
«‹Skriket› satt som et skudd i mellomgulvet.» «‹Skriket› fikk meg til å forstå at andre også har følt angst.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bibelen kjenner fortvilelsenog angsten bedre enn noen kunstner. Den skildrer total ensomhet, bunnløs sorg, dyp smerte, håpløshet. Den kjenner dødsangsten.
Livet her på jorden er fylt av gleder, vennskap, smil og fargeprakt. Men vrangsiden er nød, konflikter, sykdom, angst og aldring. Også for kristne. Vi sukker og stønner (Rom 9:19–22). Guds domsord fra syndefallets dag «realiseres» ved stadig nye skrik. Absolutt alle rammes. Før eller senere.
Og noen sier: «Jeg sa i min angst: ‹Jeg er støtt bort fra dine øyne›.» (Salme 31:23) For noe tragisk har skjedd. Motgangen ble til en vegg. Livsgleden ble lammet. En av mine kjære er i dyp krise. Kjærligheten lider. Gud er borte.
Til forskjell fra Munchs kunstverk viser Bibelen oss en lydhøradressat for skriket. Klage, fortvilelse og angst rettes mot Gud selv. For den skrikende er han nok den skjulte Gud. Det var han også for Jesus på korset.
Men Jesus «bar fram bønner med høye skrik og tårer» (Heb 5:7) den gangen han døde for oss. Og den skjulte Gud bønnhørte ham.
Han hører også deg – om skriket ditt er ordløst eller som en knyttet neve. Han sier: «Kall på meg på nødens dag!»
