Sentrum og grenser for siste gang

En siste og avsluttende kommentar fra min side i sommerens «lavmælte dialog» med Vidar Mæland Bakke om sentrum og grenser. Og en sidekommentar til Espen Andreas Hasle.

Jeg tillater meg en siste og avsluttende kommentar fra min side i sommerens «lavmælte dialog» med Vidar Mæland Bakke om sentrum og grenser. Det dreier seg om en respons på hans innlegg: « Ikke alt var bedre før, men er vi så mye klokere i dag?».

Jeg vil også benytte anledningen til en sidekommentar til Espen Andreas Hasle og hans «I fokus» spalte i Dagen (18.7): « Grenser og senter»

Vidar Mæland Bakke:

Først til deg, Vidar. Takk for mange velviljens ord. To ting vil jeg kommentere. For det første din nedtoning av de dype krisene tidligere tiders «bibelavhengighet» skapte i møte med ny kunnskap og innsikt.

Du nevner dagens «ungjord kreasjonister». Jeg tenker på den gamle kreasjonismen som var det anerkjente verdensbildet, hvor Bibelen ble brukt som kunnskapsbase for faktisk, vitenskapelig beskrivelse av virkeligheten. Helt til observasjonene og teoriene fra Kopernikus til Galilei, ble så overveldende at den «bibelavhengige» geosentriske virkelighetsforståelsen måtte vike plass. Det var en revolusjonerende erkjennelse fylt av tung teologisk uro.

Det samme gjelder forståelsen av universets og jordas tilblivelse. Darwins nye innsikter skapte en voldsom debatt som utfordret ikke minst kirka og teologien.

Og tenk på kvinnesynet! I NMS egen, «progressive» kvinnehistorie, var det i «bibelavhengighetens» navn lenge forbudt å velge kvinner til utsendinger til krets- og generalforsamling.

Kvinneforeningene ble lenge ikke godkjent som misjonsforeninger! Kvinnen var teologisk bestemt til ikke å kunne organisere seg og ikke ha lederverv. Det var hard teologisk strid om saken. I årevis.

I dag har vi et annet syn på kvinnen. Det er vanskelig å forstå hvor alvorlig striden var for dem som sto på begge sider. Likeverdet i kirke og samfunn er en ny oppfinnelse. I strid med slik «bibelavhengige» teologer har tolket Skriften i storparten av kirkens historie.

Leksøster Jeanne Wrede skriver interessant om dette i Vårt Land (20.7) med utgangspunkt i Den katolske kirkes motstand mot kvinnelige prester. Lærer vi ikke gjennom disse historiene at vi på et gitt tidspunkt holder noe for sant med Bibelen som «sannhetsvitne», mens en etablert sannhet må vike i møte med ny kunnskap. Utviklet i kombinasjonen mellom vitenskapelig innsikter og pådrivergruppers mot slik som for eksempel kvinnesaksforkjemperne. Mye endring har skjedd ved å lytte til deres erfaringer som selv er en del av en gruppe som er satt utenfor, gjerne med bibelsk begrunnelse.

I dette landskapet hører homofilispørsmålet etter mitt skjønn hjemme. Du opplever dette som forvirrende. Ja! Slik har det vært opplevde i alle disse endringsprosessene.

Og kan det være annerledes i en tro som har en grunntanke om inkarnasjonens forvirrende virkelighet. Ingen ting er vel mer forvirrende enn en teori om at Gud er blitt menneske og trådt inn i historiens forvirrende endringsprosesser. Og «læreforvirring» har fulgt kirka fra første stund. Jerusalemsmøtets kamp om renhetsforskriftene, står fram som et av de tydeligste eksemplene på dette for meg (Apgj 15).

Så skriver du noe om «fundamentalismefrykten». Jeg forstår deg slik at du med det mener frykten for å bli stemplet som fundamentalist i det offentlige rom. Slik merkelappsetting er til lite hjelp for den gode samtalen. Men dreier det seg ikke egentlig om å ha et «kontroversielt» standpunkt og ubehaget som følger med det?

Jeg vet en del om det. Er ikke poenget da å gi rom til ærlig og åpen samtale, slik vi forsøker nå?

Skulle jeg ønske å «tvinge» deg til taushet, eller omtale deg på en måte som sårer deg?

For meg har de vakre ordene om at der Ånden er, der er det frihet, en spesiell klang! Også om ordskiftet er hardt, slik det var på det nevnte Jerusalemsmøtet. Når vi erkjenner vår egen avhengighet av Guds nåde som også dekker vår egen mangelfullhet.

At striden nå er blitt spesielt vanskelig har sammenheng med en erkjennelse av at det er de dypeste følelsene til medvandrere vi deler troen med, vi diskuterer og ikke et abstrakt teologisk tema. Kanskje er det noe av det som skaper forlegenhet for dere som mener at «bibelavhengigheten» fortsatt betyr et nei til åpent og ordnet homofilt samliv.

Vi er tett inn ved spørsmål som angår menneskeverdet og diskriminering. Derfor blir språkbruken lett emosjonell, og samtalen vanskelig. For ikke lenge siden var den samfunnsmessige og ikke minst den kirkelige debatten «farlig» for de homofile og for dem som kjempet for deres rett til anerkjennelse. I kirken kunne en risikere å bli stemplet som «liberal» eller direkte bibelfornektende. En kunne bli satt utenfor i fellesskapet. I organisasjon og menighet. Valgte en taushetens veg, måtte en ofte lytte til ubehagelig omtale av eget liv eller egne spørsmål og oppfatninger.

Nå er dette kanskje snudd rundt. Men her skal ikke gjengjeldelsens lov være virksom. For meg står det som viktig å anerkjenne at vi kan leve med to syn og med anerkjennelsen av to livsmønstre. Slik en i urkirken kunne leve i to forskjellige renhetsunivers.

Espen Andreas Hasle:

Så et forsøk på svar til Espen Andreas Hasle. Hans utfordring er formulert slik at når jeg «fortsetter å slå et slag for en universell (som omfatter alle) forståelse av frelse, har han krysset en linje som rokker ved selve fundamentet i kristen tro». Kanskje hvis jeg opphevet dommen. Men det er jo nettopp alvoret i dommen og Bibelens budskap om Jesus som dommer, og samtidig frigjører, forløser og nyskaper som er en hjørnestein i min tro.

Jesus er Veien, Sannheten og Livet. Jeg har opplevd den store nåde å få se denne hemmeligheten her og nå. Det fyller livet mitt med et innhold jeg bare må dele med andre. For meg dreier det seg om hva det vil si å være menneske. Det dreier seg om å møte virkeligheten med det håp, den kjærlighet og den tro som livet med Jesus stadig bærer med seg.

Behøver jeg den negative utgang av livet eller tanker om fortapelsen som et «bakteppe» for å bruke Vidar Mæland Bakkes begrep, for å forkynne dette?

Mitt svar er nei.

Når jeg tenker etter har jeg aldri brukt det som et argument for å bli kristen verken som misjonær i Japan eller folkekirkeprest i Norge. For meg har det avgjørende vært å peke på Jesus og følge han.

Hasle vil at jeg skal si noe om hva kirke er og hva som ikke er det. Det kan se ut som han er mest opptatt av om jeg kan si noe om det siste. Hva som ikke hører hjemme i kirken. Han stiler spørsmålet til meg som tidligere biskop.

Hva ville jeg sagt «ikke holder» når det gjelder å være innenfor det kirken kan tolerere?

Jeg vil komme med et par antydninger:

Hvis noen nekter å ha fellesskap med andre fordi de hører til et annet folk, en annen rase, en sosialt sett ikke anerkjent gruppe, ville jeg si at vi har et alvorlig problem.

Hvis noen sier at Jesus ikke har levd, ikke døde på korset, ikke sto opp fra de døde, ikke skal komme igjen for å dømme levende og døde, har vi et problem.

Hvis noen motarbeider barnedåpen, vil jeg si at det er vanskelig å være prest i vår evangelisk-lutherske kirke. Bare for å angi noen stikkord.

Men, hvordan jeg ville håndtere saker som oppsto i forlengelsen av meningsbrytning om disse og andre spørsmål, er en annen sak. Det nærmeste jeg har vært er som generalsekretær å sende et brev til de biskopene som i 1995 gikk inn for anerkjennelse av homofilt samliv, at disse ikke lenger hadde Misjonsselskapets tillit og ikke ville bli invitert som forkynnere ved NMS-arrangementer.

Det var et forsøk på å sette en grense. Jeg mente det var rett å være tydelig og konkret. Men det uroet meg allerede da at to av disse kjente jeg godt som sterke formidler av en Jesus-forkynnelse jeg med glede og takk lyttet til.

Jeg vet ikke om dette var svar på dine spørsmål, Espen Andreas, men kanskje kan du si noe mer om hvilke forventninger du konkret har til grensesetting.