TEOLOGI: Tor B. Jørgensen,med all respekt, jeg opplever at du bidrar til å forvirre mer enn å veilede, skriver Vidar Mæland Bakke. Illustrasjonsbilde: Pixabay

Ikke alt var bedre før, men er vi så mye klokere i dag?

Author picture

torsdag 20. juli 2017

Dette innlegget er en respons på "Hvem tåler hvem?"

Kristenliv

Tor B. Jørgensen, jeg spør meg hvorfor du så langt jeg kan se har valgt å flytte deg akkurat i de teologiske og etiske spørsmål som vanskeligst lar seg forene med vår egen samtids livsanskuelse og et moderne gudsbilde.

 Ikke alt var bedre før, Tor, men er vi virkelig så mye klokere i dag?
 
Vi kan være enige om at ikke alt var bedre før. Språket har endret seg når vi omtaler mennesker vi er uenige med, mennesker som er annerledes enn oss, eller mennesker som gjør andre valg enn vi ville ha gjort. Vårt viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, avslutter mange av sine artikler med det latinske ordet ”damnant”, ”de fordømmer”, og så følger de ulike trosretninger til høyre og venstre som lutheranerne betraktet som vranglære. Vi er barn av en tid som unngår slike ord, og det kan vi begge være glade for. Men er vi så mye klokere?
 
Lavmælt samtale
I en annen sammenheng omtaler jeg det jeg kaller ”lavmælte samtaler” slik: ”Lavmælt assosierer jeg med å være ydmyk, fintfølende, lyttende og langsom. Samtalene vi fører med hverandre kunne med fordel ofte være mer lavmælte (…) Ofte bærer samtalene våre heller preg av å være kravstore, høylytte, travle og bombastiske. En forutsetning for lavmælte samtaler er at vi våger den til tider skremmende sårbarheten. Da trengs det tillit og tid”. (Fra boka ”Disippelrytmer” som kommer i august).
 
Lavmælte samtaler er et vanskelig ideal å etterleve i praksis, ikke minst i den nye kommentarvirkeligheten sosiale medier har skapt. Jeg har derfor satt pris på denne samtalen med deg, Tor, der vi gir hverandre mulighet til å lytte og reflektere over det den andre sier, før vi svarer. Men fristelsen til å ty til ufine retoriske virkemidler er alltid til stede. Jeg innser at det siste avsnittet i mitt forrige innlegg, der jeg siterer Magnus Malm, kunne oppleves urettferdig mot deg, hvis du tolket det som at jeg mener du bedriver slik sensur mot ”trangsynt fundamentalisme”. Beklager den.
 
Fundamentalistfrykten
Dette er likevel en opplevd virkelighet for mange av oss som i dag står for mer kontroversielle synspunkter i det offentlige rom enn du gjør. Jeg spør: Er vi blitt så redde for å støte noen, at vi som forkynner og skriver unnlater å la vanskelige ord i Bibelen lyde på sine egne premisser både i og utenfor kirkerommet? Jeg tror frykten for fundamentaliststempelet er høyst reell i dag. I nettverket Frimodig kirke har vi kontakt med mange prester som har fått gjennomgå av lokalavisene fordi de står for en klassisk linje i ekteskapslæren. Da en lokal sokneprest i Sandnes nylig fikk førstesideoppslag og raus omtale i Stavanger Aftenblad etter å ha snudd og nå vil vie likekjønnede, var vi flere som kunne ønsket å gi et tilsvar på hans teologiske begrunnelse. Men vi lot være. Prisen for å gå offentlig ut i denne kontroversielle saken er for høy.

Jeg tror presset fra samfunnet og innflytelsen fra kirkelige autoriteter som deg også påvirker både sentrumsorienterte og i utgangspunktet konservative prester til å skifte syn. Hver gang dette skjer, lytter jeg spent etter hvilke nye innsikter de har kommet til i sin bibelforståelse. Men jeg hører ikke noe egentlig nytt. Det handler om å lytte til egen samvittighet og menneskers erfaringer. Det handler om at vi ikke kan være så nøye i ett spørsmål når vi er så liberale på andre områder. Eller det vises til slike lister som du anfører om hvor feil kirken har tatt før i historien.
 
Tidligere tiders språk og handlinger
Jeg er smertelig klar over at mye urett er begått mot homofile i ord og handlinger, helt inn i vår tid. Det maner til kirkelig forsiktighet, og mange vil mene at vi burde holde oss helt tause for å ikke gjøre mer skade. Du viser til hvordan språklige endringer har stor teologisk relevans, og nevner at homofile handlinger ikke lenger kalles ”vederstyggeligheter”. Jeg synes det er en ganske enkel måte å i praksis avvise alt biskopene sa i sin uttalelse i 1954 på. For meg er det i hvert fall ikke dermed opplest og vedtatt at bibelens tekster handler om noe helt annet enn det vi i dag snakker om med homofili.

Slik kunne vi også avvise innholdet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Både Melanchthon som skrev Confessio Augustana og biskopene som omtalte homofili i 1954 var barn av sin tid med sitt språk. Men det betyr ikke at verken Confessio Augustana eller for den del biskopenes uttalelse fra 1954 trenger å skrotes som fullstendig ubrukelig, fordi vi i dag vet så mye mer. Kan det for eksempel tenkes at biskopene den gang sa ett og annet som vi i vår nærsynte lesning av vår samtid fortsatt burde lytte til? Og kan det tenkes at vi har en del å lære av Luthers form for bibelavhengighet, der både din og min versjon trolig i stor grad er farget av vår kulturs rasjonalisme og modernisme? Det rammer i så fall langt flere spørsmål enn dem vi har rukket å ta opp i vår samtale.
 
Moderne lesebriller
Du nevner andre spørsmål der kirken har endret sin oppfatning gjennom historien. Jeg synes ikke det holder verken som logisk eller teologisk argumentasjon, selv om det gjentas stadig oftere. Her vil jeg bare nevne at diskusjon om bibelsyn ikke spilte noen vesentlig rolle i overgangen fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde eller når det gjaldt dateringen av jordens alder. Ung jord kreasjonisme er et moderne fenomen, og etter mitt skjønn en avsporing. Vi kan være enige om at Bibelen, når den leses på sine egne premisser, ikke alltid har til hensikt å gi detaljerte historiske beskrivelser av et hendelsesforløp eller nøyaktige vitenskapelige svar. Det er snarere moderne øyne som har forsøkt å lese Bibelen med slike briller. Men du har ikke overbevist meg om at det er dette det dreier seg om verken i spørsmålet om ekteskapslæren eller fortapelsens mulighet.

Fovirrende veiledning
Jeg har ikke de endelige svarene på de spørsmålene bibeltekster om homofili reiser for vår tid, men vi må vokte oss for å svare slik at utfordringen i dem blir borte. Det samme gjelder tekstene om de to utganger. De sistnevnte står der side om side med ordene om Guds grenseløse nåde, uendelige kjærlighet og hans ønske om at alle skal bli frelst.

Jeg er glad for at du i ditt siste innlegg avklarer at du ikke ønsker å ta til orde for apokatastasisforestillingen som et nytt dogme i kirken. Og jeg er glad for det fellesskapet vi har i Jesus Kristus og det felles engasjementet for at mennesker skal bli kjent med ham. Men med all respekt, jeg opplever likevel at du bidrar til å forvirre mer enn å veilede. Jeg er ikke klar til å bagatellisere den avstanden som er mellom oss. Og jeg spør meg hvorfor du så langt jeg kan se har valgt å flytte deg akkurat i de teologiske og etiske spørsmål som vanskeligst lar seg forene med vår egen samtids livsanskuelse og et moderne gudsbilde. Ikke alt var bedre før, Tor, men er vi virkelig så mye klokere i dag?