Sakene som avgjorde

Da var valget tatt. Stemmeseddelen er lagt i valgurnen og fingrene er krysset. Politikk handler om prioriteringer, og det har vært vanskelig å balansere de ulike ønskene opp mot et enkeltstående parti. Til slutt var det to saker som ble utslagsgivende for min stemme, flyktningekrisen og ruspolitikken.

Flyktningekrisen og ruspolitikken. To saker som vil prege bybildet både på kort og lang sikt, og som krever umiddelbare grep.

På mandag var partiene samlet til valgkampens eneste debatt om rusproblematikken. Det ble fort klart at en tverrpolitisk handlingsplan ikke er tilstrekkelig for å skape tverrpolitisk enighet.

Skal Bergen satse på sprøyterom, ha betalt helsepersonell med på politipatruljer og skal man i det hele tatt benytte politi i håndteringen av rusproblematikken? Tiden strakk ikke til.

Stengingen av Nygårdsparken har gitt et politisk påskudd for å ta grep om Bergens ruspolitikk. For at tiltaket skal lykkes vil det det bli avgjørende at det politiske etterspillet har tilsvarende beslutningskraft. Motsatt erfaring har man fra den forsøkte stengingen på 90-tallet. Prosjektet ble en rungende fiasko.

Det er flere ting bekymringsverdige forhold ved den nåværende håndteringen av narkomane. Tjenesteytelsen er i stor grad lagt på frivillige organisasjoner, og det er ikke tvil om at de private aktørene i Bergen gjør en formidabel jobb. De opplever likevel en varig kamp mot budsjettet.

Høyres representant uttalte under debatten at det «viktigste ikke bare er at Bergen er en trygg by, men at den oppleves trygg.»

Det blir rart å trekke narkomane til kjernen av en slik diskusjon. I Trondheim opplevde man, i tidsrommet hvor man tidligere hatt skjenkebevilgning, en 70 prosent reduksjon i voldstilfeller. Narkotika er en langt mindre del av problemet.

Bergens Tidende kunne melde at overdoseantallet i Bergen har økt siden siden stengningen av Nygårdsparken. Dette har blitt knyttet til at narkomane tar færre men større doser når de ikke har et permanent oppholdssted. Under debatten grep narkomane mikrofonen og fortalte hvordan politiets håndtering av rusmiljøet har rammet både dem selv og bistående hjelpepersonell. En hverdag preget av konfrontasjon, ydmykelse og bortjaging. Det er behov for forandring.

Flyktningproblematikken er et sårt tema i norsk politikk. Håndteringen fostrer uenigheter. Det kan som virke som grenseskillet i flyktningspørsmålet går mellom partiene som mener akutt hjelpearbeid har en uoverkommelig prislapp og de som mener at liv bør reddes uavhengig av økonomiske kostnader. Mellom kvoter og ikke kvoter. Flyktninger eller velferdsopportunister.

Vi har selv påberopt oss en medmenneskelig bistandspolitikk, der nær en prosent av statsbudsjettet blir gitt til humanitært arbeid. Nå er det på tide å se at vi kan være en del av den humanitære eliten også når behovet er omplassering og trygghet. Når verden står overfor den største folkevandringen siden andre verdenskrig, kan vi ikke lenger betale for å holde problemene på avstand.

Noe inspirasjonen kan man hente fra Tyskland som denne uken åpnet for å ta imot mer enn 500.000 flyktninger hvert år i årene som kommer. Forbundskansler Merkel var tydelig på at hun oppfattet menneskestrømmen som en fremtidig ressurs, ikke bare som en kortsiktig utgiftspost.

Om ikke tallet er til inspirasjon, så vitner ordene om et helt annet perspektiv enn det man finner i den norske debatten.

Jeg håper at flyktningkrisen vil bli et avgjørende spørsmål i kommuneforhandlingene. KrF, Høyre, Frp og Arbeiderpartiet har alle ulike formeninger om hva som skal til for å bedre krisesituasjonen i Europa. Både skolevalget og meningmålinger kan vitne om et svekket høyrestyre og et styrket Arbeiderparti. Nå kan KrFs vippeposisjon gi partiets visjoner for både flyktningkrisen og byens narkomane tyngde. Dette er verdt å håpe på.

Jeg gir derfor min stemme til et sterkt sentrum, og håper det kommende bystyret i Bergen gir både flyktninger og narkomane et varmt håndtrykk.