Raymond går i morfar Aages spor

Bare én etterkommer etter Aage Samuelsen er i en tjeneste som kan ligne den han hadde. Barnebarnet Raymond er til gjengjeld helfrelst.

Det var ikke noe som tilsa at Raymond Rissmann skulle bli sangevangelist som sin morfar. I oppveksten pekte alt motsatt vei.

Han sitter ved kafébordet på Lietorvet i Skien og skinner, Broder Aages dattersønn. Det funkler i vitnesbyrdet som passer perfekt til slektsfortellingen det året kristen-Norge markerer at det er 100 år siden hurra- og halleluja-gutten Aage Samuelsen kom til verden.

LES OGSÅ: Livet hans var ikke en rett strek

Pinseild

Det sprutet pinseild av Raymonds morfar, og i offentligheten slo det ofte gnister. Skarer fikk høre evangeliet og tok imot Jesus, mange helbredet ved bønn. Samtidig fikk han ulike folk på nakken, fra helsemyndigheter til pinse(u)venner og prester. Både hans uttalelser og livsstil skapte reaksjoner, og tidvis slet han med alkoholen.

Fra kafébordet skuer vi tilbake mens vi sitter midt i en interessant akse. Pinsemenigheten Tabernaklet, Aages første åndelige hjem, ligger midt i synsfeltet vestover. I ryggen har vi Skien kirke.

– Dette er spira der han sa at demonene satt og lo, forteller Raymond som er fullt klar over at morfarens uttalelser kunne vekke oppsikt. Han ville bare ikke støtte tungsindig og grå kristendom, mener barnebarnet.

Med hud og hår

Selv ga 50-åringen livet sitt til Jesus for 13 år siden – som en aller siste utvei. Men da det skjedde, var det med hode og hjerte, hud og hår.

Aage Samuelsen så mange bli frelst, men fikk aldri oppleve Raymonds omvendelse. Mye tyder likevel på at han var trygg på at Gud hadde hånd om bortkomne Raymonds liv.

– Ba han for deg?

– Ja, jeg hørte nylig fra en kar som hadde snakka med Aage. «Hva med Raymond?», hadde han spurt. Da kom det kontant fra morfar: «Gud skal ta seg av Raymond. Han har sagt at han skal ordne med det», fortalte mannen meg. Det var veldig trosstyrkende for meg, sier Raymond som forteller at morfaren aldri holdt moralprekner eller var pågående, selv om det kunne vært grunnlag for det.

«Uhelbredelig»

Raymond ble kristen på Evangeliesenteret.

– Det skjedde etter årevis med rus og fengsel og alt det der, forteller han åpenhjertig.

Raymond vokste delvis opp i samme hus som morfaren, på Bakken midt i Skien. Foreldrene bygde hus et annet sted i byen, men Raymond var bare fire år da de gikk fra hverandre. Da gikk mye i stykker for ham.

– Jeg ble frelst på inntaket i Porsgrunn i oktober 2002. Den dagen var det ikke noe igjen av meg, kan du si. Jeg var totalt ødelagt som menneske, sier Raymond som er en helt annen i dag. Han er etablert med kone, to små barn, jobb, hus og et liv det er orden på. Oppveksten var helt annerledes.

– Jeg drakk tidlig. Jeg var kanskje ikke mer enn 11-12 år da jeg begynte. Samtidig flørta jeg med hasj, og det eskalerte til amfetamin. De siste 14 åra som rusmisbruker, gikk jeg på heroin.

Sin første fengselsdom fikk han som 17-åring. Av de 20 neste åra satt han inne i tolv.

– Jeg har en bråta med dommer for vinningsforbrytelser mellom 1981 og 2001. «Du er uhelbredelig kriminell», sa en dommer til meg.

Det dommeren ikke regnet med, var at Raymond skulle møte en Gud som helbreder.

Mormor

Etter skilsmissen i 1968 flyttet faren til Sverige. Moren, Raymond og to søstre satt igjen i Skien.

– Når den ene parten forsvinner, får det stor innvirkning på et barn, sier Raymond.

Rundt 1972 havnet familien, minus faren, i huset i Oscars gate 36. Her, i Aage Samuelsens barndomshjem, levde de som en storfamilie, med mormoren som selve limet.

– Hun er heltinnen i vår familie, sier han om Elisabeth «Lisa» Samuelsen. Det var hun som holdt tilværelsen sammen i hverdagen.

I 1974 flyttet Raymond til faren i Uddevalla. Oppholdet der gjorde ham ikke godt. Han hadde aldri mestret aldri skolen og havnet i spesialklasse helt fra starten.

– Det er noe med at når det ikke fungerer hjemme og det er mye alkohol og festing, blir det masse drama, forteller han. – Jeg begynte å søke ut. Jeg røykte da jeg var 10 år. Så begynte jeg å stjele, og så gikk det så fort nedover! Det var ikke litt etter litt. Jeg gikk rett til bånns. Når jeg tenker på det i dag, må jeg si: For et opplegg!

Spesialklassen var for mange døra til kriminalitet.

– Det var ingen der til å følge deg opp, ingen til å sette grenser eller holde styr på deg. De første 37 åra i livet mitt kan jeg ikke huske at noe egentlig var noe sånn kjempekult. Jeg hadde ingen stabilitet og ikke noe mål. Jeg var rotløs og ikke veldig interessert i å ta meg sammen.

I perioder i fengsel gikk det bra. Da var han nykter, selv om det hendte han fikk et eller annet som ga en rus. Tross forsøk på å droppe hele misbruket, havnet han alltid utpå igjen.

Det beste som kan sies om disse åra, er at han fikk halvannet år på tømrerlinja og ble god til å så slå spiker. Siden er han også utdannet som barne- og ungdomsarbeider.

Gitaren

Drømmen var å bli popstjerne, og han lærte seg å spille gitar. Men noe stjerneliv ble det ikke.

Siden 2002 har han imidlertid reist rundt i Norge og prekt, spilt og sunget, alltid med gitaren i bilen – akkurat som morfaren.

I rustiden var det bare tilfeldig om han grep til strengene.

– Da jeg ble frelst, begynte jeg å spille igjen. Gitar var det første jeg kjøpte, og alt sammen våkna til live igjen, sier Raymond som har to CD-innspillinger bak seg.

Aage Samuelsen var 16 år da han ble omvendt, i 1931, men det varte ikke. Først som 29-åring, i 1944, slo Guds Ord rot i ham. Han hadde en vanskelig barndom med sykdom og trange kår i arbeiderbydelen Bakken. Han spilte i bandet Excelsior etter at hans musikalske mor hadde gitt ham en gitar da han var 15.

– Han hadde sin historie og sine utfordringer, men det spesielle er at besteforeldrene mine var bjelkene i mitt liv mens mamma sleit med alkoholen.

Søkte spenning

Raymond sier han alltid har gått sin egen vei.

– Spenningen lå i å gjøre ting som ikke var lov. Jeg var aldri noen pøbel, men spenningssøkende og veldig intens, og jeg befant meg høyt og lavt, sier Raymond. Han tror det kan være et arvelig element i hans egne mønstre, og kanskje at både ADHD og miljøfaktorer skapte problemer i flere slektledd.

Selv savnet han forutsigbarhet og fasthet. Hva forrige generasjon savnet, vet han ikke helt, og han tror ikke det går an å skylde på at morfar stadig var på reisefot for evangeliet.

– Jeg tror ikke det er så enkelt. Det ligger nok mer bak. Alt skjer av en grunn, og alle står jo i en åndskamp. Selv trodde jeg ikke på Gud, men når mennesker kobler seg på Guds Ord, skjer det noe, sier Raymond som til erstatning for gode forhold hjemme fant sin identitet i byens rusmiljø.

– Det ble familien min.

Brydde seg

– Hvordan var relasjonen til morfar?

– Han brydde seg veldig om meg og spurte hvordan det gikk. Vi snakka en del, og det hendte jeg fikk litt penger. Han var ålreit og ikke den personen det virket som han var hvis du leste i avisene. Han hadde en veldig naturlig autoritet, og jeg hadde respekt for ham.

– Men troen hans ble du ikke smittet av?

– Nei, jeg hadde ikke noen forståelse av det. I dag skulle jeg kanskje ønske han hadde snakket mer om den enn han gjorde.

– Du fikk ikke noe hjemme heller?

– Nei, faren min trodde ikke. Selv hadde jeg ikke noe imot Gud, men jeg satt på gjerdet. Alle har et element av undring i seg som ikke kommer til uttrykk. De beskytter seg og lager et skall rundt seg, med det ene eller det andre. For meg var det rusen.

Frelst

Raymond forteller om en sterk frelsesopplevelse. Den opplevde han som en hjemkomst.

– Jeg visste jeg fikk noe innabords som var mye sterkere enn jeg hadde opplevd før, og dette ville jeg bygge livet mitt på. Jeg kjente det i ett øyeblikk.

Jeg fikk en sjokkerende fred med meg selv og et pågangsmot til å ta tak i ting. Jeg har aldri sett meg tilbake, og ikke en gang tatt en øl siden.

– Ligner det Aages omvendelse?

– Jeg fikk i alle fall samme ånd som han hadde, og møtte den samme Jesus. Jeg har ikke en parallell til hans tjeneste, men også jeg fikk en trang til å formidle evangeliet. «Dette må folk få tak i», liksom. Han hadde andre gaver enn meg i tillegg, men trangen til å dele evangeliet er en klar parallell, mener Raymond.

Han tror også de hadde ønske om å mestre livet felles, drømmen om å bli en folk kunne stole på.

– Ingen ønsker å ødelegge livet sitt, men når rusen kommer, er det noe som får makt over deg. Du styrer det ikke selv. Men evangeliet setter de bundne i frihet. Jeg ble løst.

Raymond vet at Aage fikk et helt nytt liv med Jesus. Han byttet ut livet som pub-musiker.

– Han ble et våpen for Gud. Mamma har fortalt at han slåss og var en bajas og en hurragutt før han ble frelst. Men han hadde en lengsel etter noe annet, og det ga Gud ham. Forskjellen mellom morfar og meg er jo at jeg ikke søkte Gud, men Gud søkte meg.

De to verste

Raymonds mor, Åse, er Aage Samuelsens nest eldste barn. Hun ble kristen et par år før sønnen.

– De to verste i familien, det var meg og mamma, mener han. – Men alt er mulig for Gud. Hun kunne nok lagt skylda på ting som hadde skjedd, og det gjør vi jo ofte for å gjøre det lettere for oss selv. Men hun måtte ta sine egne valg, og det gjorde hun, sier Raymond.

Han håper han nå kan få være et redskap så hele familien kan komme over uenigheter og oppleve et godt fellesskap.

– Men det må bli i Herren, sier han.

Imot det triste

Morfar Aage var i USA på 1950-tallet og fikk se pinsebegeistringen der.

– Han klarte ikke det triste og stille, at folk skulle sitte og mumle i gudstjenestene. Han ville at møtene skulle være en arena for liv, sier barnebarnet som har lest seg til en del kunnskap om barrierer som morfaren brøt.

– Han spilte gitar med plekter, og det var forbudt. Han var den som introduserte elektrisk gitar og trommer flere steder, og da plekteret kom fram, ble det ramaskrik. At en dame ble døpt i Den Hellige Ånd, brydde de seg ikke så mye om, men plekteret!

I tiden som evangelist har Raymond fått høre mange vitnesbyrd fra folk som opplevde Aage Samuelsen som forkynner og musiker. Atmosfæren var sterk i møtene, og han viderefører mye av det morfaren hadde.

– Jeg også liker at det er litt fart i forkynnelsen. Det skal være sprudlende. Jeg er veldig bibeltro og vil ikke legge til eller trekke fra noe. Jeg bygger livet mitt på det som står der, og det fungerer veldig bra, sier Raymond som ønsker seg en heltidstjeneste for evangeliet.

Han forkynner i alle slags menigheter, både pinsemenigheter og andre steder. Gateevangelisering blir det også en del av.

Fargerikt

Raymond Rissmann mener bestefaren hadde en helt egen formidlingsevne, og at de to ligner hverandre.

– Det gjør vi nok. Jeg må ha med humor og glede når jeg taler, men samtidig aldri undergrave alvoret. Jeg er ikke noen stand up-komiker. Bestefar hadde en veldig spesiell måte å tale på. Jeg kjenner ingen, hverken i dag eller fra den tiden, som var sånn. Jeg har alltid vært opptatt av å være meg selv og ikke etterlikne ham, men jeg forstår hvorfor han trakk fram gleden i Herren, for han visste hvem han trodde på. Morfar skapte bølger, men Norge er et helt annet sted i dag, og han var med å brøyte vei. Han var en plog som åpna en del dører ingen andre fikk åpna. Han hadde et mot og var en troshelt i mine øyne. Mormor er helten i familien, en klippe og et anker. Men morfar er troshelten.

Fremmed

Raymond har hørt mange fortellinger fra folk som opplevde predikanten Aage Samuelsen. Selv fikk han bare oppleve et par av morfarens møter.

– Jeg trodde ikke på Gud og syntes det var veldig spesielt å være der, men evangeliet er jo en dårskap for den som ikke tror. Det jeg husker, er intensiteten i møtet og tungetalen som var veldig fremmed for meg.

– Hva står igjen etter ham 100 år etter hans fødsel?

– Det viktigste er at tusenvis ble frelst, helbredet og åndsdøpt. Han skapte vanvittig mye liv og røre, men var samtidig godt likt av folk. Han var en folkets mann.