Politikere som våger å lytte

Med trygghet på eget ståsted trenger man ikke være redd for å innrømme at det også finnes noe å lære hos andre, og ikke så sjelden hos mennesker vi ellers kan føle avstand til.

Nylig kunne vi leseet vakkert innlegg signert Erik Lunde i Dagen. Under helgens landsmøte i Kristelig Folkeparti var han stadig å se på den digitale talerstolen. 

Som leder av programkomiteen var det hans oppgave å forklare hvordan komiteen hadde tenkt i de mange større og mindre spørsmålene som var oppe til debatt.

Landsmøtet markerte også et foreløpig punktum for 25 år med politiske verv. Lunde er ansatt som generalsekretær i Strømmestiftelsen, og skal i tiden fremover bruke kreftene på andre ting enn å profilere Kristelig Folkeparti. 

Lunde har i mange år vært en sentral aktør i partiet, både i form av de ulike vervene han har hatt og som en av KrFs fremste ideologer. Det kom blant annet frem gjennom boken «Kristendemokrati» som han skrev i 2014.

Når han nå ser tilbake, er det ikke minst gleden over det politiske arbeidet Lunde trekker frem. Ofte hører vi mest om de politiske kampene. Og det ligger i sakens natur at de ulike partiene vanligvis ønsker å få frem de innbyrdes forskjellene. 

Det gjelder særlig når det er valgkamp. Men politikk handler ikke bare om å markere tydelige fronter, det handler også om å samarbeide.

I sin hilsen til KrF-landsmøtet gjenga statsminister Erna Solberg et kjent utsagn som tillegges den tyske kansleren Otto von Bismarck. 

Det går ut på at den som vet hvordan lover og pølser blir til, aldri mer får en rolig natts søvn. Utsagnet sier noe om hvordan politisk arbeid kan arte seg. Men det sier ikke alt.

Lunde poengterte i teksten sin at «De vi er uenige med, er ikke dumme eller onde», og at «klokskapen og hjertevarmen er nokså jevnt fordelt mellom partiene.» 

Det er nyttige og gode påminnelser også her hjemme, selv om den politiske debatten her er langt mer gemyttlig enn i mange andre land. Ofte er det slik at vi har mest å lære av mennesker vi er uenig med. 

Og det er sant, som Lunde også påpekte, at rause og varme mennesker finnes i ulike slags miljøer - inklusive politiske partier.

I 2017 sendte NRK serien «Da vi styrte Norge». Der møtte vi seks statsministre som satt rundt det samme bordet og snakket om hverandres perioder som regjeringssjefer. 

Noe slikt har antakelig aldri skjedd noe sted i verden før, og det er lett å finne eksempler på land hvor en slik samtale neppe kunne funnet sted. 

Men det er et sunnhetstegn for den politiske debatten at folk kan sitte ved samme bort og snakke selv om de er uenige.

Det å lytte til hverandre innebærer ikke å utviske sitt eget ståsted eller å legge lokk på det man selv mener. I så fall er dialogen potensielt direkte skadelig. 

Men med trygghet på eget ståsted trenger man ikke være redd for å innrømme at det også finnes noe å lære hos andre, og ikke så sjelden hos mennesker vi ellers kan føle avstand til.

Ikke minst når vi nå nærmer oss valgkampen før høstens stortingsvalg er det nyttig å minne om dette, når trangen til å krisemaksimere eller karikere blir mer påtrengende. 

Det er et gode for samfunnet at vi har en levende politisk debatt. Den blir bedre hvis vi kombinerer klare standpunkter med anerkjennelse av at vi også har noe å lære av dem som har et annet ståsted enn oss selv.