Pinsen i Sør holder liv i kirken

Den typiske kristne er ikke lenger en vestlig katolikk eller lutheraner, men en tungetalende afrikaner.

Forsker og misjonær Russ Mitchell har analysert nye tall som bekrefter bildet av en forskyvning i kristenheten i tidsrommet fra 1970 og frem til vår tid. Tyngdepunktet går fra den nordlige halvkule, med Nord-Amerika, Europa og Russland, til den sørlige.

Rapporten som ligger til grunn kommer fra Gordon Conwell Theological Seminary og den ser også på hvordan bildet kan ventes å se ut i 2020. Da kan så mye som 65 prosent av verdens kristne vil befinne seg i Afrika, Asia eller Latin-Amerika, skriver Mitchell på sin blogg.

- Når jeg snakker med kristne i Sør-Korea eller i Ghana som sliter med å finne store nok lokaler til menigheten, er det vanskelig for dem å forstå at kirken går tilbake, sier førsteamanuensis Terje Hegertun ved Det teologiske Menighetsfakultet.

Kjent sak

Studien viser blant annet hvor viktig karismatikken har blitt for den globale kirke. Det teologiske skiftet gjør sammen med en forskyvning av tyngdepunktet i kristenheten fra nord til sør at den typiske kristne ikke lenger er en vestlig lutheraner, men en tungetalende afrikaner.

Hegertun presiserer at karismatikken ikke er forbeholdt de tradisjonelle pinsesamfunnene.

- Det er en kjent sak at karismatisk kristendom kompenserer opp nedgangen i andre kirker og særlig i vestlige tradisjonelle kirker. Men når noen snakker om 5-600 millioner pinsekristne, så handler det ikke så mye om hvilket kirkesamfunn en befinner seg i, men en kristendomsform som er blitt allmenn på tvers av kirkesamfunn. Det er en viktig nyansering. Innenfor det samlede pinsekarismatiske landskapet er pinsevennene i mindretall. Rundt 125-150 millioner er medlem av klassiske pinsesamfunn som for eksempel Assemblies of God i USA, eller pinsevennene i Norden.

Hegertun legger til at en ikke ser den samme veksten i de klassiske pinsesamfunnene.

- Jeg kom hjem fra Sør-Korea for noen uker siden. Der går det nesten ut på ett om du er i en presbyteriansk kirke, en metodistkirke eller en pinsekirke. Uttrykkene er stort sett like. Sånn sett kan en si at endringen handler mer om at den globale kirke har fått et mer karismatisk preg. Det handler ikke bare om pinsevenner og tungetalende afrikanere, men om at det jevnt over er en sterkere understreking av Den hellige ånds gaver og frukter, og om nyere sangtradisjoner hvor man bruker mer tid i bønn og i lovprisning som en del av selve gudstjenesten.

Realitetsorientering

I Norge har luthersk kristendom stått sterkt siden reformasjonen vasket inn over landet fra 1536. De store teologiske lærestedene har av den grunn hovedsaklig vært lutherske. Er det nå slik at pinsekarismatikkens fremgang fører til at pinsevenner står sterkere i Norge også?

- Å speile den globale kirke i lys av hvordan det allmenne kirkebildet i Norge ser ut blir feil. Slike rapporter har en verdi, fordi de kan realitetsorientere dem som ikke er godt nok kjent med den verdensvide kirke. Disse kan lett tro at det norske kirkeliv er det normale. Det er det jo ikke. På verdensplan er det nok pinsevenner og katolikker som er de mest toneangivende.

- Men er oppfatningen av pinsevenner endret de siste årene?

- Det er vanskelig å si hvilke forestillinger folk flest har. I min kontakt med kirkeledere fra alle kirkesamfunn blir jeg møtt med respekt og følelse av likeverdighet uavhengig av om en har pinsebakgrunn eller ikke. Det skulle jo forsåvidt bare mangle.

Hegertun tror at pinsebevegelsens omdømme vinner på at den involverer seg seriøst i ulike økumeniske fora og i det offentlige rom. Han tror pinsebevegelsen vil være opptatt av dette i årene som kommer. - For det største frikirkelige bevegelsen i Norge fortjener de å bli tatt på alvor for det brede arbeid som utføres rundt om i landet, ikke minst blant barn og unge.

- Ved at Den norske kirke framtrer som et kirkesamfunn på linje med andre uten så mange statskirkelige bindinger og privilegier, virker stimulerende på det økumeniske og styrke likeverdigheten, selv om den alltid vil ha en majoritetsposisjon, sier Hegertun.

- Vi trenger hverandre, og vi har ulike styrker og bidrag. Jeg pleier å si at som kirker eier vi gjerne «medisinen» til hverandres mangler og svakheter. Når vi er sammen bidrar vi og lærer av hverandre.

Kina og Nepal

Generell kirkevekst ser en på kanskje uventede steder, som den arabiske halvøy. De Forente Arabiske Emirater, Saudi-Arabia og Qatar vokser ikke først og fremst på grunn av konverteringer, men arbeidsinnvandring, heter det i undersøkelsen. I Vest-Afrika, derimot, er konvertering en stor del av veksten, sammen med hurtig befolkningsøkning.

Ifølge undersøkelsen vokser kirken aller hurtigst i Nepal og Kina, som begge har hatt en vekst på ti prosent. Russ Mitchell forteller at selv om Asia er det minst kristne, målt i prosent, har verdensdelen flere kristne enn Nord-Amerika. Asia har dessuten nesten seks ganger flere evangelikale kristne enn Europa, og flere enn USA og Europa til sammen. Det er også i Asia at antallet evangelikale kristne øker raskest.

DAGEN