Sørlige stemmer inn i styrene?

Med engelsk som administrasjonsspråk og desentralisering som filosofi drar Strømmestiftelsen medarbeidere fra sør inn i alle prosesser. Det kan godt norsk misjon gjøre også, mener Øyvind Aadland.

Ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren i Strømme­stif­tel­sen har mer enn halve livet vært knyt­tet til Afri­ka, lenge som mi­sjo­nær, og reg­ner am­ha­risk som sitt andre mors­mål.

Nå for­tel­ler han Dagen om er­fa­rin­ge­ne or­ga­ni­sa­sjo­nen hans i over ti år har hatt med å in­volve­re ikke-nors­ke med­ar­bei­de­re sterkt i alle be­slut­nings­pro­ses­ser - gans­ke ulikt de fles­te or­ga­ni­sa­sjo­ner i kris­ten-Nor­ge.

Uten ho­ved­kon­tor

- Vi leg­ger flid i å prøve å de­sen­tra­li­se­re pro­ses­se­ne våre, sier Aad­land.

Målet er at be­slut­nin­ge­ne og pro­ses­se­ne i for­kant skal fore­gå så nært dem det gjel­der som mulig. Det er et ut­slag av denne lin­jen at or­ga­ni­sa­sjo­nen ikke har noen nors­ke an­sat­te i fel­ten. De fin­ner du bare på kon­to­ret i Kris­tian­sand.

Strømme­stif­tel­sen pas­ser nøye på språk­bru­ken sin og gjør et ve­sent­lig poeng av at det ikke lig­ger noe ho­ved­kon­tor i sør­lands­byen. Det de har der, er bare ett av flere kon­to­rer i ulike byer rundt om i ver­den. Tyng­den lig­ger i sør, ikke langt nord i Euro­pa. Da står Kris­tian­sand-kon­to­ret igjen som et fa­si­li­te­rings- og ko­or­di­ne­rings­kon­tor som støt­ter de andre kon­to­re­ne.

I Afri­ka, Asia og La­tin-Ame­ri­ka har de fire re­gion­kon­to­rer, be­man­net av lo­ka­le folk.

- Vi bru­ker lo­ka­le res­sur­ser, svært fun­ge­ren­de, godt ut­dan­ne­de folk med et varmt hjer­te. De kjen­ner om­rå­det og kul­tu­ren der vi job­ber langt bedre enn nors­ke med­ar­bei­de­re, sier Aad­land som sier man prø­ver å vi­dere­føre en in­klu­de­ren­de po­li­tikk i alle ledd, også i or­ga­ni­sa­sjo­nens øvers­te or­ga­ner.

- Vi har løf­tet de fire re­gion­le­der­ne, to kvin­ner og to menn, opp på samme nivå som av­de­lings­le­der­ne i Norge, like­stilt med mar­keds- og kom­mu­ni­ka­sjons­le­de­ren, den in­ter­na­sjo­na­le le­de­ren og øko­nomi­le­de­ren som nå sit­ter i Kris­tian­sand. Alle disse rap­por­te­rer di­rek­te til meg, sier Aad­land.

Sør med i sty­ret

Men det stop­per ikke der, for også i stif­tel­sens styre er sør med.

- Der sit­ter det en kvin­ne fra Bang­la­desh med bred er­fa­ring i ver­dens størs­te fri­vil­li­ge or­ga­ni­sa­sjon, BRAC. Hun er dag­lig leder for 2000 per­soner, for­tel­ler Aad­land.

I til­legg er det med noen fra sør i Strømme­stif­tel­sens råd,the ad­vi­sory board, eller for­stands­ska­pet, som det kal­les i andre sam­men­hen­ger.

De syv mel­lom­le­der­ne og ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren møtes fy­sisk to gan­ger årlig. Mel­lom mø­te­ne er det kon­takt via elek­tro­nis­ke ka­na­ler.

Alt dette be­tin­ger at ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren er på sta­dig reise­fot, men enda vik­ti­ge­re: Norsk er ikke og kan ikke være ad­mi­ni­stra­sjons­språ­ket i or­ga­ni­sa­sjo­nen, hver­ken munt­lig eller i re­fe­ra­ter og do­ku­men­ter. Der har en­gelsk tatt over.

På Kris­tian­sand-kon­to­ret job­ber det dess­uten to ikke-nors­ke med­ar­bei­de­re. Det gjør også det nors­ke kon­to­ret fler­språk­lig.

- Når ar­beids­språ­ket er en­gelsk, blir møte­re­fe­ra­ter til­gjen­ge­li­ge for alle med­ar­bei­de­re og sam­ar­beids­part­ne­re. I og med at alle syv rap­por­te­rer til meg, har jeg nær kon­takt og opp­føl­ging med dem, og alle i le­der­ska­pet er med og gir meg råd i be­slut­nings­pro­ses­se­ne. Da blir de som job­ber i sør med og for­mer det som skal gjø­res i deres re­gion, selv­sagt i tråd med vår sam­le­de mål­sett­ning og stra­te­gi. I ar­bei­det nett­opp med disse over­ord­ne­de stra­te­gi­ene er det også av­gjø­ren­de å ha med dem fra sør, sier Aad­land.

- Store ge­vins­ter

- Er det store ge­vins­ter å hente på dette?

- Ja, vi får et mye bedre lo­kalt ei­er­skap til ar­bei­det og får for­ank­ret det mye bedre hos lo­ka­le myn­dig­he­ter og i si­vil­sam­fun­net. Jeg tror vi ska­per et bedre til­lits­for­hold, og de fra sør blir etter hvert tryg­ge nok til å kunne komme med di­ver­ge­ren­de syns­punk­ter. Vi hører på dem og lar det de sier få føl­ger i kraft av ar­gu­men­ter som er bedre for­ank­ret i kul­tur og kon­tekst. Da byg­ger vi et «ei­er­skap» ned­over i or­ga­ni­sa­sjo­nen. At vi gjør det på denne måten, blir verd­satt, sier Aad­land som be­skri­ver pro­ses­sen som en form for ka­pa­si­tets­byg­ging. Det gir også auto­ri­tet til lo­ka­le le­de­re, sier han.

Han mener at Strømme­stif­tel­sen på denne måten får en økt sam­let inn­sikt og kom­pe­tan­se i bi­stands­ar­beid, en virk­som­het som i seg selv er fag­lig svært ut­ford­ren­de.

- Det blir en mye mer steds- og kul­tur­re­le­vant måte å jobbe på, sier Aad­land.

Over­fø­rings­ver­di

- Har alt dette over­fø­rings­ver­di til nors­ke mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ner?

- I aller høy­es­te grad, sier den tid­li­ge­re Etio­pia-mi­sjo­næ­ren. - Det fin­nes ikke noe bedre si­vilt nett­verk i sør enn kir­ke­ne. De gir en unik mu­lig­het til å komme ut på lands­byg­da. Et mer in­klu­de­ren­de sam­ar­beid mel­lom mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ner og lo­ka­le kir­ker tren­ger en ra­di­kal ut­ford­ring, sier Aad­land og spør: - Kunne det ikke være ak­tu­elt å ha med­lem­mer fra sam­ar­beids­kir­ke­ne i sør inn i sty­ret for en ytre­mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjon i Norge?

Aad­land tar Me­ka­ne Yesus-kir­ken som ek­sem­pel, en av de hur­tigst vok­sen­de kir­ke­ne i Afri­ka.

- Hvor mange søker opp­rik­tig om råd i teo­lo­gis­ke spørs­mål hos sine sam­ar­beids­kir­ker i sør? spør han og sier han ikke tror til­li­ten fra nord er til­strek­ke­lig til at man opp­rik­tig søker råd i sør.

- Selv har jeg uten tvil fått mye mer fra sør enn jeg selv har kun­net bidra med, sier han.