NLA, radikal kjønnsteori og fornuften

I løpet av kort tid har tre ulike saker vist hvor vanskelig det er å opponere mot det som oppfattes som rådende syn i akademia og samfunnet generelt. Striden rundt Frimodig Kirkes og stiftelsen Til Helhets arrangement på NLA, professor Knut Alfsvågs syn på kvinnelige prester og stiftelsen BioCosmos ønske om å gi skoleungdom et alternativ til evolusjonslæren, handler egentlig alle om det samme.

Dagens ideologiske seierherrer tåler ikke å bli utfordret. I alle tre eksemplene mener majoriteten at det er de som representerer vitenskapen, ja sannheten, og at motstanderne derfor ikke hører hjemme i deres verden, og mest påfallende er det i striden rundt NLA.

En av de mest interessante uttalelsene etter seminaret ved NLA, kom fra høyskolens ansatte som hevdet at seminaret opplevdes som nok et uttrykk for en manglende forståelse for nødvendigheten av å skille ideologi og fag på høyskolen. De var dessuten glade for at rektor Erik Waaler har erkjent at seminaret ikke burde ha funnet sted i NLAs lokaler, og at NLA ikke anerkjenner praksis som tar sikte på reorientering av homofile.

Spørsmålene er imidlertid om de ansatte selv klarer å skille mellom ideologi og fag, og om høyskolens rektor forstår hva radikal kjønnsteori handler om.

I løpet av få år har radikal kjønnsteori klart å tilrane seg det ideologiske hegemoniet i Norge. Forskere som i sin tid ble vitenskapelig avkledd av NRKs Harald Eia i programserien Hjernevask, kan nå diktere både politikere og akademia. Men det hele er ikke et resultat av vitenskap og ideologisk nøytral forskning. Det er derimot en ideologisk revolusjon vi har vært gjennom.

Det er nemlig ikke slik at den radikale kjønnsteoriens syn på kjønn og seksualitet er vitenskap, hva vi er vitne til, er derimot en ideologisk kamp for å underlegge seg en hel kulturs tradisjonelle forståelse av hva mennesket er. Det handler om flytende kjønnsidentitet og normkritikk. Man krever at enhver normativ forståelse av seksualitet avvises som et brudd på våre menneskerettigheter, det er naturalisme i reneste form.

Mennesket er i en slik virkelighet ikke mer enn avanserte dyr, vi får ikke hevde at skaperen har en mening med sitt verk. Det er åpenbart uvitenskapelig, men for dagens akademia betyr det lite. Tidsånden tilsier at vi alle bøyer oss for flertallet, selv teologien. Vitenskapen kan selvfølgelig ikke bevise at skaperverket er blitt til av ingenting og at vi alle er resultat av tilfeldigheter, men i kampen mot kristen tro kastes alle vitenskapelige idealer på båten, og frimodig kan de ansatte ved NLA påstå at høyskolen ikke klarer å skille fag og ideologi.

Hva de ikke ser, er at de selv forsvarer ideologiske standpunkt, mens NLA handlet i tråd med tradisjonell toleranse for opposisjonelle.

Hva vi bør legge merke til, er at Frimodig Kirke og Til Helhet i realiteten opptrer innenfor det rådende (og vitenskapelig korrekte) synet på seksuell legning, nemlig at den homofile legningen ikke er genetisk betinget, noe mennesket er født med, men en egenskap som av forskjellige grunner utvikles og kan endres. Eller som førsteamanuensis Henrik Berg sa til Stavanger Aftenblad da han kunngjorde at han sa opp ved NLA: «Som klinisk psykolog vet jeg at homofili ikke er en sykdom, men en personlig preferanse og et livsstilsvalg.»

Ingen kristne har problemer med å slutte seg til psykolog Henrik Berg, og Frimodig Kirke og Til Helhet arbeider altså ut fra samme virkelighetsoppfatning; nemlig at homofile preferanser kan forandres. Det er ingen innenfor radikal kjønnsteori som er uenig i det. Hva vi ser, er derimot en motstand mot det normative budskapet. Man vil ha seg frabedt at noen kommer til en kristen høyskole og sier at Gud har en mening med skaperverket, at personlige preferanser og livsstilsvalg er underordnet skaperens vilje.

Det er derfor tydelig for enhver som vil se at det er de ansatte ved NLA som har problemer med å skille fag og ideologi. Det er ingen faglig integritet som trues av det seminaret Til Helhet arrangerte, snarere tvert imot. Det er ved å knele for kravet til radikale kjønnsteoretikere den faglige uavhengigheten svekkes.

Norsk akademia tåler knapt holdninger som inkluderer Guds mening med skaperverket, dersom disse holdningene kolliderer med vår liberale tro og overbevisning. Men Gud er ikke den som står i veien for kunnskap, tvert imot er et angrep på Gud et angrep på kunnskapen selv. For all moralsk fordømmelse krever en moralsk standard, men dagens radikale kjønnsteoretikere avviser troen på slike moralske standarder, og gir seg selv retten til å definere disse standardene når det passer seg slik. De blir altså selv utgangspunktet for den sannheten de selv hevder å representere.

På denne måten blir angrepet på NLA og kristendommens Gud et angrep på fornuften. Vi skal ikke forvente at NLAs liberale akademikere forstår dette, men det er trist at høyskolens rektor ikke forstår hva som er kunn­skapens kilde.