Nesten bare religiøse velgere

Kanskje må flere menigheter belage seg på å møte valgkamp-fremstøt fra KrF fremover.

Dette er dagen der valget skal skje. Lokalvalg er komplekse saker, med mange konfliktlinjer som møtes og krysses. Det er viktig å huske at stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg ikke uten videre kan sammenlignes. Hvert eneste valg er både et valg om hvilken politikk man vil støtte, og om hvilke personer man vil støtte. I lokalvalg er det gjerne andre typer saker som står på spill, og stemmegivningen kan dermed være noe annerledes.

Samtidig blir gjerne lokalvalg sett på som en opptakt til stortingsvalget om to år. Ikke minst for de sittende regjeringspartienes del. Det er nærmest opplest og vedtatt at endringene ved valget for to år siden snarere skyldtes at mange var trøtte av den rødgrønne regjeringen enn at det hadde funnet sted noen omfattende ny høyrebølge. Dermed har regjeringen blitt oppfordret til å huske at det mandatet de har i form av stortingsmandater ikke uten videre kan forstås dithen at like mange velgere faktisk støtter alle sider ved politikken deres. Ett av mange utslag av dette er spørsmålet om søndagsåpne butikker. Her gjenstår det fortsatt å se om regjeringen gir etter for et sterkt press fra mange interessegrupper i samfunnet, eller om de holder fast ved sine egne primærstandpunkter.

LES: Hareide utropt til valgkampens vinner

For noen uker siden lanserte en forskergruppe ledet av redaktørene Bernt Aardal og Johannes Berg den tradisjonelle velgerundersøkelsen fra stortingsvalget 2013. Boken «Valg og velgere» er en gullgruve for politiske journalister og andre interesserte, og blir brukt som kilde til saker i lang tid. Her er noen glimt fra det vi kan lese om der.

For SV har 2000-tallet så langt vært en samlet nedtur når vi vurderer stortingsvalgene. I 2013 var partiet bare 2580 stemmer unna å falle under sperregrensen. Bernt Aardal og Johannes Bergh konstaterer at partiet må snu denne trenden om de fortsatt skal være et sentralt parti i norsk politikk.

Men også for KrF er situasjonen utfordrende. Partiet gjorde sitt dårligste valg siden krigen i 2009, med 5,5 prosent. Resultatet på 5,6 prosent i 2013 var derfor egentlig ikke særlig oppløftende. Det partiet likevel kunne glede seg over, er at en vedvarende nedgang fra brakvalget i 1997 så ut til å ha stoppet opp. Partiet kunne også glede seg over en imponerende lojalitet. Hele 88 prosent av dem som stemte KrF i 2009 stemte også KrF i 2013. For SV er de tilsvarende tallene 22 prosent. Men når vi samtidig vet at KrF i snitt har landets eldste velgere, trenger partiet å vinne nye velgere i tillegg til å beholde dem de har.

LES: Hareide beskylder Støre for sidebytte

Det har fra flere hold blitt snakket om velgervandringen fra KrF til Fremskrittspartiet. Det har vært kjent at denne var sterkere på 2000-tallet enn den har vært de siste årene. Undersøkelsen av valget i 2013 viser at vandringen nå har snudd: det var flere som gikk fra Frp til KrF enn dem som gikk andre veien. Vi vet ikke helt hva dette innebærer, men det gjør nok sentrale KrF-ere litt mindre bekymret for å samarbeide med Ap. Så gjenstår det å se om Frp klarer å lokke noen av disse velgerne tilbake i så fall.

En generell trend i moderne politikk er at det koster å sitte i regjering. Det er en generell observasjon at velgerne straffer partier som sitter med makten, og belønner partier som har vært i opposisjon. Denne erfaringen står i tydelig kontrast til de politikeres vedvarende søken etter makt.

En observasjon som utfyller dette bildet, er at fløypartiene i Norge ser ut til å tape velgere allerede før de har tiltrådt i regjeringen. Det skjedde for SV ved valget i 2005, og det har skjedd for Fremskrittspartiet nå. Det er ennå for tidlig å si hvordan regjeringsdeltakelsen vil påvirke oppslutningen om Frp på lang sikt, men tendensen er tydelig nok. Det må smerte Frp-ledelsen at så mange som hver tredje av partiets velgere fra 2009 gav sin støtte til Høyre i 2013.

Det som likevel er en kilde til håp for alle som ønsker å bli valgt, er at andelen velgere som endret mening fra valget i 2009 til 2013 ligger på drøyt 30 prosent. Dermed er det i prinsippet gode muligheter for å nå frem med sitt budskap om forandring.

Kristelig Folkeparti har, ikke overraskende, de mest religiøse velgerne. Det som likevel er interessant, er hvor entydig dette bildet er. KrFs velgere skiller seg vesentlig fra alle andre partiets velgere langs religiøs-sekulær-aksen. Det neste partiet på listen er Senterpartiet, men det er lang avstand også mellom disse partienes velgere. I motsatt ende av skalaen ligger SV. Det er kanskje som ventet. Mer overraskende er det da at landets nest mest sekulære velgere er dem som stemmer Miljøpartiet De Grønne. For Dagens lesere er blant andre presten Tom Sverre Tomren en av dem som har frontet dette partiet mest, men han ser altså ikke ut til å være typisk for partiet sitt når det gjelder religiøs orientering. For KrFs del er det også verdt å merke seg at partiet knapt har velgere i de mest sekulære kategoriene. Det er nedslående for dem som har ønsket å utvide partiets nedslagsfelt. På den annen side gir det et viktig signal om hvor KrF har mest å hente. Kanskje må flere menigheter belage seg på å møte valgkampfremstøt fra KrF fremover.