Neste stopp: Indonesia

Da Mathias sjekket opp Oddbjørg sa hun rett ut at de måtte følge i sine foreldres fotspor, skulle det bli noe ekteskap mellom de to misjonærbarna.

Gult høstløv faller fra trærne foran et rødt mursteinsbygg i Kirkeveien i Oslo. Formiddagstrafikken suser forbi.

I syvende etasje venter misjonæremnene Oddbjørg Aarseth Pettersen (25) og Ivar Mathias Pettersen (25) spent på hva de neste ti årene vil bringe.

Drar til Asia

Nylig fikk paret vite at Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) gjerne vil sende dem til Indonesia.

Tidspunkt for avreise, sted og arbeidsoppgaver er ikke klare ennå. Men spenningen er til å ta og føle på.

Sola skinner på Mathias som gomler speilegg på brødskive og Oddbjørg som hiver i seg frokostblanding.

Den ene stueveggen er dekket av et stort verdenskart. I bokhylla er reisehåndbøker til Bali, Filippinene, Tanzania og Kenya.

Få røtter i Norge

De er begge misjonærbarn.

– Jeg har hatt veldig lyst til å bli utsending og gå med Jesus, sånn som mor og far, sier Oddbjørg.

Hun kom tilbake til Norge etter ti år i Tanzania og Kenya og begynte i 9. klasse. Familien Aarseth er fra Vigrestad på Jæren.

– Jeg tenkte at det hadde vært kjekt å være utsending selv. I hvert fall etter jeg gikk bibelskolen på Fjellhaug, har jeg bevisst følt at jeg skal det.

– Vil du kalle det et kall?

– Det er vel et slags kall, men det er noe jeg har hatt lyst til veldig lenge. Jeg tenker at det må kunne være et kall, godt nok i seg selv.

Hun ser det ikke som noe stort tap å måtte reise og bo langt vekk et sted.

– Jeg har aldri hatt noe særlig røtter i Norge. Det å være personlig kristen i et annet land der folk ikke er så privilegerte som i Norge, er en spennende tanke.

Motvillig stevnemøte

I fjor sommer giftet hun seg med Ivar Mathias Pettersen (25) fra Spydeberg i Indre Østfold. De møttes i kantina på Menighets­fakultetet for fire år siden.

Det var ikke kjærlighet ved ­første blikk.

– Mathias tok litt insj til en date og jeg tenkte «uff, jaja, får bare bli med». Men så ble det flere dater etter hvert, og så ble det oss, smiler Oddbjørg.

Drømmen om å reise ut var så viktig for henne at hun tok det opp tidlig da de hadde noe på gang.

– Jeg sa at jeg hadde veldig lyst til det, og dersom det absolutt ikke var aktuelt for han, ble det ikke noe mellom oss heller, sier hun.

– Skremte meg litt

Mathias ble litt satt ut av den direkte beskjeden.

– Jeg syntes jo at Oddbjørg var litt raskt ute med det. Det var litt «wow, skal vi ikke bli kjent før vi bestemmer om vi skal reise ut?». Men det har gått bra det, ler han.

– Vurderte du å droppe forholdet?

– Nei, men det var litt voldsomt da, det skremte meg litt at det kom så tidlig. Samtidig har jeg visst hele tiden at det var viktig for henne. Jeg var også villig til å bli utsending.

14 år gammel kom han tilbake til Norge etter syv år i Peru med familien.

– Jeg har alltid sagt at jeg skal bli utsending når jeg blir stor, men personlig har jeg aldri kjent på et veldig kall til at «det skal jeg gjøre».

Men nå er konas sterke bevissthet om gjerningen kall nok for han.

– Jeg er villig til å gå der Gud vil bruke meg, og da må jeg ta noen sjanser.

Slik gikk de fram

Våren 2013 var paret forlovet, og sendte en e-post til NLMs hovedkontor om at de var interessert i å få en tjeneste i utlandet.

Etter en samtale med Hjalmar Bøe, leder for NLM Utland, ble de rådet til å søke etter bryllupet samme sommer.

Bryllupsreisen ble lagt til Bali i Indonesia for å sjekke ut om landet var aktuelt å søke seg til som utsendinger. Ut på høsten sendte de en generell søknad til NLM.

– Det var som å søke på en annen jobb. Etter vi hadde søkt og vært til intervju hver for oss, ble vi ringt opp om at Dagen hadde spurt om NLM hadde noen unge de kunne følge opp. De ønsket å bruke oss. Det var første gang vi skjønte at vi kunne få reise ut, sier Mathias.

Paret har det siste året blitt grillet i intervju før de fikk brev om at de var «antatt som utsendinger for NLM» til Indonesia.

De ønsket ikke å reise tilbake til kontinentene de er delvis vokst opp på, og så da for seg å reise til Mongolia eller Indonesia.

– Vi ville gjøre noe nytt sammen og starte likt, uten at den ene kan språket. Hun snakker bra swahili, jeg klarer meg på spansken.

Gleder seg til varme

De valgte Indonesia.

– Vi er ikke så glad i kulde, noen av oss. Vel, jeg er glad i snø, men ikke Oddbjørg, smiler Mathias.

Kona hevder at hun er den som gleder seg mest til sol og varme.

En annen grunn er at Indonesia ligger i den minst nådde delen av verden.

– Jeg håper jeg kan få bruke meg selv som sykepleier i Indonesia, det er drømmen, sier Oddbjørg.

Og det er godt mulig hun får lov til. NLM er med i prosjekter for samfunnshelse, ernæring og hygiene i Indonesia. Ellers driver utsendingene der med menighetsarbeid, utdanning, bistand og diakoni.

Spørsmålet er hva Mathias skal gjøre.

– Jeg håper å få jobbe med lokale folk. Jeg kan fint være ektemannen som følger kona. Det knekker ikke stoltheten min om jeg må være husfar, sier han.

Miste gnisten

Paret håper det ikke tar lang tid før de får reise ut.

– Vi gidder ikke vente for mange år heller. Da tror jeg vi mister litt gnisten for å reise, sier Oddbjørg.

På tredje året er Mathias folkehøgskolelærer. Han tror det blir vanskelig å bryte opp fra både fedreland og jobb.

– Jeg trives veldig godt der. Det er veldig mange ikke-kristne ungdommer, der jeg får lov å fortelle om Jesus hver dag.

Samtidig er han opptatt av å ikke bli alt for komfortabel og trygg.

– Jeg tror at det å stole på Gud vil utfordre mitt kristenliv. Derfor har jeg en ekstra motivasjon for å dra.

Livsprosjekt

Ekteparet ser for seg å være minst ti år ute i felten, når de først reiser.

– Vi har snakket med utsendinger som sier at det først er etter tre år de kan påvirke. Da har de lært språk og kultur. Dersom en reiser tilbake etter tre år, er det kanskje mest opplevelser for en selv, du har ikke fått gitt så mye tilbake, sier Mathias.

Å skulle gå «all in» har vært et av hovedkriteriene hans for å bli med.

– Skal vi gjøre dette, skal vi gjøre det 100 prosent, og ikke bare for to år, sier Mathias.

De håper å kunne stifte familie i Indonesia, men er bevisst på å ikke være ute for lenge om gangen med barn.

– Ungene må få lov til å bli norske. Hvis vi trives godt og ting går bra, kan det fort bli ti år, med noen opphold i Norge, sier Oddbjørg.

Gildt, men hardt

Som barn av NLM-ere var det naturlig for herr og fru Pettersen å oppsøke NLM først for å høre om organisasjonen trengte folk. I Oslo går de begge i Misjonssalen.

– Hva synes foreldrene deres om at dere skal bli utsendinger?

– Da vi sendte søknaden sa mor at det var «så gildt», men det gikk kanskje mest opp for henne da vi fikk beskjed om at vi nå skal til Indonesia. Da sendte hun en lang melding om at selv om hun har gjort det selv, at det er en stor velsignelse og sånt, blir det enormt hardt at vi reiser så langt vekk. Det er både godt og vondt, sier Oddbjørg.

De er begge eldst i sine søskenflokker.

– Foreldrene våre har hele livet bedt om at vi skal følge Guds plan, men det er på en måte hardt. Litt av det handler nok om at vi kanskje etter hvert kan få barn, at de ikke får sett barnebarna sine hver dag, sier Mathias.

– Ikke flust som reiser ut

Noen av vennene deres spør om de er klare over at de nesten vil forsvinne for godt.

– Det er veldig skummelt, vedgår Mathias.

– Hva med livet i Norge - har dere samme bevissthet om å fortelle om Jesus her?

– Jeg mener vi er utsendinger overalt vi er. Jeg blir ikke det av å reise ut. Slik det er nå, er det ufattelig mange som ikke har hørt om Jesus i Norge. Det merker jeg virkelig i jobben min nå, sier Mathias.

– Hvorfor da reise til Indonesia?

– Det spør de om på jobben også. Ja, det trengs folk her, men det er ikke flust av folk som reiser ut. Jeg kjenner ufattelig mange som har lyst til å jobbe på folkehøgskole. Vi har lyst til å reise ut, og da kan vi gjøre det. Så kan noen andre som ikke vil det, ta min jobb, sier Mathias.

– For mange sitter det litt lenger inne å reise til et slikt land, sier Oddbjørg.

Kulturkrasj

De tror det kan være lettere for misjonærbarn enn andre å reise ut, fordi de er mer rotløse og ikke har samme behovet for faste rammer rundt høytider og andre tradisjoner.

– Du har jo misjonærbarn som ikke kunne tenke seg å reise ut, fordi de kanskje har hatt det vanskelig. Men vi har hatt gode opplevelser, sier Mathias.

For Oddbjørg var det vanskeligste å bli norsk igjen. Hun kom fra Afrika midt i tenårene, og var ikke så interessert i mote, sminke, sladder og gutter.

– Det var skikkelig kulturkrasj for meg å komme hjem. Nå sitter jeg bare med gode minner fra barndommen, og drømmer om at mine unger kan klatre i trær og gå barføtt rundt.

– Hvem er deres største forbilder?

– Jesus er det største forbildet. Så mamma og pappa, sier Mathias.

– Jeg ser veldig opp til min mor og far. De har gjort mye jeg selv kunne tenke meg å ta videre. Også Marit og Leif Thingbø har vært en inspirasjon for meg, sier Oddbjørg.

Ekteparet Thingbø har vært pionerutsendinger i Tanzania og Kenya i til sammen 20 år. Nå bor de i Sandnes. I Afrika arbeidet de blant Pokot-folket og Datooga-folket.

Vil dele kriser

Når Pettersen blir gamle og grå, håper begge at de kan se tilbake på et liv som har pekt på Jesus.

– Vi har snakket om at vi har lyst til å være ærlige om livet, at vi ikke lager glansbilder av livene vi lever. Dersom det oppstår en familiekrise, er det også noe vi kan dele og snakke om det vi har erfart, taklet og gått gjennom, sier Oddbjørg.

Hun ser tankefullt ut i luften.

– At vi kan dele det med folk og si at kjærligheten suger av og til.

– Hæ, utbryter Mathias.

– Vi har ikke hatt så mange kriser i livet ennå, men det kommer jo. Det fins både gode og dårlige dager, og vi kan være like ærlige om begge deler, svarer kona.

Vendepunktet

En måned senere møter Dagen paret på vei til NLM på Sinsen. Det er novemberkaldt ute. Trikken knirker i svingene fra Jernbanetorget. Oddbjørg er egentlig sengeliggende, men har styrket seg på Paracet.

– Nå skjer det. Det er kult, smiler hun tappert.

De skal til den fjerde samtalen med organisasjonen etter at de søkte. Denne dagen håper Oddbjørg og Mathias å få vite hva de skal gjøre i Indonesia og når de skal dra.

– Det er to år siden vi søkte på å bli utsendinger, og nå får vi kanskje vite litt. Det er spennende hvor lenge det er til vi kan dra, sier Mathias.

– Vi håper å få vite det nå, for vi aner virkelig ikke, sier kona.

– Du er ikke nervøs, Mathias?

– Litt. Det er litt blanda følelser for å skulle gjøre noe nytt.

Utsendingsmøte

De går av trikken og forserer bakken opp til NLMs hovedkvarter ved Fjellhaug utdanningssenter. Vel inne blir de tatt varmt i mot av Ole Morten Stavland, hjemvendt Indonesia-utsending og nyslått regionleder for Indonesia, Japan og Kina.

Det er første gang de møter den nye regionlederen, men smilet og latteren sitter løst.

På veg til møterommet stikker de innom kontoret til far og svigerfar Morten Ivar Pettersen, som er daglig leder for NLM Eiendom. Senior har vært utsending til Peru og er glad på de unges vegne.

– Det er klart, det er alltid litt spenning når det er snakk om foreldre og barn, men vi er takknemlige og glade, sier han og smiler bredt.

Vel inne på møterommet lover Stavland å snakke om tidspunkt for utreise og forberedelser med møter og kurs. Så lukkes døren for pressen.

Klare for oppdraget

Etterpå er det lettelse å spore hos ekteparet. De har fått vite at de trolig får reise mellom september 2015 og september 2016.

– Det heller mer mot 2016, tror jeg, sier Mathias.

De må kurses på Fjellhaug og kanskje i utlandet i blant annet bistand, søke om oppholdstillatelse og visum.

I Indonesia må de regne med at halvannet år går med til språkopplæring og delvis tjeneste.

– Nå er jeg spent. Det er deilig å vite litt om når det blir. Men det er fortsatt ganske åpent rundt hva vi skal gjøre der.

Mathias forteller om en trivelig prat med Stavland og god stemning.

– Det var veldig oppmuntrende.

Oddbjørg kjenner seg litt nummen. Hun får trolig jobbe med helseundervisning. Neste møte om kursing med NLM skjer i februar/mars.

– Nå skjer det faktisk. Det begynner kanskje å gå litt opp for meg. Jeg er veldig innstilt på å komme i gang.