Når jeg hviler i mitt hjerte

Det var akkurat som hun ble jaget av en stor bjørn hele tiden. Hun ble aldri god nok i noens øyne, ei heller sine egne. Hun hadde drukket hardt, og hadde hatt to små barn som trengte henne.

For noen dager siden så jeg filmen «The Reader» med Kate Winslet. Hun vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Det er en film som fortsatt berører meg sterkt. Handlingsforløpet er fra krigens dager og helt frem i nyere tid. Kjærlighet, grusomt svik, hån og atter sterkere menneskekjærlighet.

ETIKK: Verdighet

Filmen viser oss kompleksiteten i menneskers liv. Den handler mye om flere hjerter som aldri hviler, men er i konstant uro for noe som er gjort eller sagt. En modig og viktig film fra Øst-Berlin under andre verdenskrig.

I dagens samfunn plages vi av mye dårlig samvittighet, uro og redsel. Det er akkurat som vi aldri faller til hvile, men heller det motsatte. Det er alltid noe som er ugjort og som plager oss lagt inn i de sene nattetimer. For egen del har jeg funnet et guddommelig ord som gir meg litt hvile midt i alt dette som er livet: Tilgivelse.

Min kjæreste bestemor var fast bestemt på at tilgivelse var den vakreste handlingen et menneske kunne gjøre overfor et annet. Hun var også veldig bevist på at ikke alt kunne tilgis, men nesten alt, sa hun. Jeg var liten gutt den gangen. Jeg forsto ikke hva ordet tilgivelse betydde, men det førte meg inn i en verden som var ikke bare vakker.

Hvordan klarte jeg å tilgi min egen mor som drakk seg til døde?

Tilgivelse er et ord med modifikasjoner. I en rettssal vil begge parter påstå at deres versjon er den sanne. Det stemmer jo ikke, det går rett og slett ikke an. Eller gjør det det? Sannhet bærer med seg mange undergrupper av ordet. Her blandes følelser av sinne, urettferdighet, fantasi og håp inn. Det finnes kanskje like mange sannheter som det finnes mennesker på vår jordklode. Tilgivelse og sannhet kan knyttes opp mot hverandre. I øyeblikket av tilgivelse kan sannheten trede tydeligere frem.

Se for deg at du går til sengs for natten. Ved siden av deg ligger din vonde hemmelighet. Du bærer på noe usagt, som egentlig er en usannhet. Du vet selv godt at det har blitt en hemmelighet som er vanskelig å leve med. Det har rett og slett blitt det, fordi du ikke kan snakke oppriktig om ditt eget liv. Redselen for å tape ansikt, bli forlatt og kanskje miste venner er for stor. Skammen er i ferd med å sluke alt håp og livsgnist.

Jeg hadde det slik da jeg var 16 år gammel. Skamfølelsen var så stor over at mor var død, og måten hun døde på. Ensom og forlatt av venner. Hun gredde sitt hår hver morgen og hver kveld. Hennes vakre hår var den eneste verdigheten hun hadde igjen.

Jeg så henne kveld etter kveld. Tårene rant nedover kinnene hennes, og hun sukket et hjertesukk som jeg ennå kan høre. Hun viste så inderlig vel at dette ikke kom til å gå bra. To dager etter døde hun fra meg.

BUDSKAPET: Musikalske tårer fra bygda

I mors begravelse fikk hun den verdigheten hun skulle hatt mens hun ennå levde. Mange vakre ord ble sagt om mor til hennes minne. Den dagen hun døde, hadde jeg allerede forsonet meg med at hun hadde forsømt meg. Tilgivelsen kom senere. Jeg forsto så inderlig godt at hennes savn etter far hadde blitt for mye for henne.

Vi mennesker trenger å hvile hjertet vårt. La det få fri fra alle bekymringer og lengsler etter alt som ikke ble som det skulle. Det finnes grusomme handlinger begått av mennesker under kriger og av diktatorer som aldri kan tilgis. Spørsmålet som kanskje burde stilles til de som begår urett mot andre er: Hvorfor gjorde du det?

Det er så mye vi i disse dager kan ta rett inn til våre datamaskiner. Uhyrlige handlinger som popper opp fra nyhetsformidlere over hele verden. Hva gjør slike inntrykk med oss? Det er ikke lett å slippe unna alle store og vonde overskrifter, heller.

I filmen «The Reader» hviler aldri hjertene. Hovedrolleinnehaveren kan ikke lese, og det er hennes store skam. Det fører til at hun alltid er på vakt, og hennes vare skikkelse bærer mye sinne i seg. Hun lar seg lede inn i noe hun ikke vet konsekvensen av: Drap på mengder av uskyldige mennesker under andre verdenskrig.

Hun blir aldri tilgitt for sine handlinger. Det er forståelig.

Mor sukket ofte rett før hun døde. Hun fant aldri hvile i sitt hjerte som banket altfor raskt. Hun skammet seg til døde. Det var ikke lett å være alkoholiker den gangen. Når hun hadde sovnet, hendte det at jeg strøk henne over håret hun akkurat hadde gredd før hun gikk til sengs.

Det var akkurat som hun ble jaget av en stor bjørn hele tiden. Hun ble aldri god nok i noens øyne, ei heller sine egne. Hun hadde drukket hardt, og hadde hatt to små barn som trengte henne. Der jeg satt på sengekanten hennes som barn, falt det meg aldri inn at hun hadde vært en dårlig mor.

Hun var ingen miserabel mor. Det var de som jaget henne rundt hennes egen skam som mente det. De som sto der i sin høye hatt, fylt av sarkasme og forskrekkelse overfor mor.

Jeg skriver dette til deg som drives fra skanse til skanse i ditt liv slik min mor ble, og aldri får fred. Til deg som utmattet har gått gjennom et helt liv, og til barn og unge som strever hver eneste dag. Jeg vil så gjerne minne oss alle på at det ofte er en grunn for alt. Ikke alt kan unnskyldes, men for meg har det vært viktig å finne balansen i alt det som ikke ble som det skulle.

Til deg som leter etter å finne fred, ønsker jeg at du aller mest finner ro i ditt eget hjerte, som er uavhengig av hva alle andre måtte mene eller tenke på. Når jeg tenker tilbake på min mors oppriktige ønske om at jeg skulle ha det bra, blir det et pusterom jeg tar med meg hver dag. Alt det andre som skjedde bleknes med årene.

I alt dette som er livet, hviler jeg mitt hjerte så godt jeg kan.