Avstengt fra lykkelandet

Du har antageligvis sett dem. De kommer gjerne flyttende. Og de bor i nabolaget en stund. Men før eller siden drar de videre. De er sosiale flyktninger i eget hjemland.

– Jeg hadde ikke noe godt forhold til mine foreldre. Min far flyttet bort, og min mor var så dypt inne i sitt misbruk at hun hadde vanskelig for å være en forelder. Det var med på å gjøre meg voksen svært tidlig. En liten voksen som kunne lage mat, vaske klær, gjøre rent og klare meg selv fra før jeg fylte ti år.

Disse ordene er hentet fra en dansk undersøkelse. Mannen som snakker, forteller om en virkelighet som er skjult for de fleste i vårt samfunn. Han er vokst opp i en «nomadefamilie», en gruppe i samfunnet som kjennetegnes av hyppig flytting.

Motivasjonen er forskjellig. Noen er «fluktnomader», som flykter fra myndigheter eller kreditorer. Andre flytter på grunn av nye muligheter et annet sted, men finner aldri røtter på det nye stedet, og flytter snart videre. I tillegg finnes de «indre nomadene». De som bor på det samme stedet over lengre tid, men som likevel har en flyktig tilværelse av brutte og nye relasjoner.

De strever med helsen. De strever med økonomien. Men de strever også med selvverdien og evnen til å håndtere konflikter og løse problemer.

Derfor befinner de seg i en permanent tilstand av bevegelse mot noe annet og bedre. Ofte uten å nå målet.

Felles for dem alle er at de sjelden opplever at de lykkes i å realisere den skandinaviske drømmen: Det normale liv. De er sosiale flyktninger i eget hjemland.

Frykter innblanding

Det er Huset Zornig, en dansk tenketank med særlig fokus på sosialt utsatte, som setter nomadefamiliene på dagsorden i rapporten «Sosiale flyktninger i eget land». De har gjort dybdeintervjuer med 17 familier som av ulike grunner blir betegnet som nomadefamilier.

Elisabeth Backe-Hansen ved Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (Nova) sier at tallene tyder på at situasjonen i Norge kan ligne på Danmarks.

En del familier flykter fra det de mener er utidig innblanding fra myndighetene. Andre flykter fordi de har noe å skjule, som pågående seksuelle overgrep eller andre kriminelle handlinger.

– Han tror at når han flytter, altså nærmest flykter fra et sted, så tar han hele hemmeligheten med seg, sier en kvinne som var seksuelt misbrukt av sin far.

Grovt sett kan familiene deles inn i to ulike grupper. Enten er det patriarken som styrer, og har full råderett over økonomi og kontakt med samfunnet utenfor, eller så er det matriarken som styrer, men i kontakt med ulike menn som trer inn i familien og som av og til kan overta styringen midlertidig.

Midlertidig

– Mitt forhold til de steder jeg har bodd på er utvannet og uten noen følelse av hjem. Det var midlertidige kasser som inneholdt våre ting. Det lærte meg å være konstant parat og klar for omstilling, samt en evig følelse av at vi ikke hørte til noen steder.

Slik uttrykker en mann seg som er oppvokst i en nomadefamilie med en mor som misbrukte alkohol. Flere andre sier det samme. Den stadige flyttingen skaper rotløshet, usikkerhet og manglende tilknytning.

Varsellampe

Elisabeth Backe-Hansen er psykolog av bakgrunn og har forsket særlig på barnevern, fosterhjem og etikk i barneforskningen. Hun sier at flytting bør få varsellampene til å lyse.

– Men jeg vil ikke tenke mekanisk. Blant norske familier er det nokså vanlig å flytte i førskolealder. Men så tenker mange at når de begynner på skolen så bør en bo et sted. Flytter man etter dette vil man som regel prøve å finne noe innen samme skolekrets.

Ekstrem flytting

Flere av de danske familiene flyttet svært mange ganger. Antallet varierer fra 6 til over 50 ganger i løpet av barnas oppvekst. En av deltakerne har på litt over 40 år flyttet mer enn 100 ganger. Barna i undersøkelsen fortalte om utrygghet, mangel på grenser, manglende nettverk og relasjoner. Flere av barna vokser opp uten utdannelse og lever et liv som minner om det de er vokst opp i.

– Det er som å vokse opp på en jernbanestasjon, forklarer en av deltakerne i undersøkelsen om oppveksten.

– De verste flyttingene for meg var da jeg ble flyttet om natten, mens jeg sov. Å flytte så mange ganger gjorde dessuten at jeg lærte meg, eller bestemte meg for, at det ikke kunne lønne seg å bli glad i et sted eller knytte meg til noen mennesker. For jeg visste godt at jeg ville bli revet bort igjen, sier en kvinne som er oppvokst i en nomadefamilie. Hun ble misbrukt av gjester, med morens tillatelse.

Særlig de barna i undersøkelsen som har vært seksuelt misbrukt strever hele livet med skader fra oppveksten. Derfor er det gode grunner til både å motvirke den hyppige flyttingen og å avhjelpe familienes sosiale utfordringer, slås det fast.

Vold

Karen var barn i en nomadefamilie i mange år og ble seksuelt misbrukt av sin far. Hun fikk hele tiden høre at «Det gjør alle andre også». Og om hun skulle fortelle noe til andre, ville ingen tro henne. Dessuten fikk hun vite at om hun fortalte noe ville hun splitte familien sin.

– Han var veldig voldelig mot min mor. Og ofte så vi på når han slo henne. Det var hardt, sier en kvinne.

En annen kvinne som har vokst opp med en alkoholisert mor forteller at forholdet til mor er blitt et rent fornuftsforhold.

– Hun har sviktet meg så mange ganger at jeg ikke orker å bli sviktet mer. Derfor har jeg ingen følelser for henne. Ikke annet enn sinne. Jeg elsker ikke min mor. Tvertimot.

Gjennomgående sier de som har opplevd dette at myndighetene burde grepet inn. Noen burde gjort noe. For de må ha visst.

Helseplager

Familienes kontakt med helsevesenet er variert og ustrukturert. Rapporten slår fast at det er tegn på store helseproblemer som forblir ubehandlet. Også dette skaper store sosiale utfordringer som fungerer som barrierer for en bedring av situasjonen.

Epilepsi, multiallergi, spastisk lammelse og hjerneskade er bare en liten del av det som kommer frem i dybdeintervjuene de danske forskerne har gjort. I tillegg til selve sykdommene kommer legeangst, maniske leveregler og utbredt selvmedisinering med rusmidler.

Mangler oversikt

Gruppen er veldig uoversiktlig og vanskelig å fange opp på statistikker. Dette gjør det usikkert om slike familier faktisk får den hjelpen de trenger, slår rapporten fast.

Noen flytter for å unngå innblanding fra det offentlige. De flykter fra det de mener er uønsket press fra myndighetene, eller vil skjule seg fordi det skjer kriminelle forhold og overgrep i familien. Denne gruppen kalles fluktnomader i rapporten.

Andre flytter fordi de ønsker en billigere bolig, ny jobb eller ny partner. Flyttingen er med andre ord tenkt som en permanent ordning, men ender opp som en midlertidig. Denne gruppen kalles bare nomader.

Noen flytter av ren nød på grunn av ubetalte regninger, oppsigelse av leiligheten eller andre grunner. Dette utløser ofte en rekke etterfølgende flyttinger. Denne gruppen kalles tvangsnomader i rapporten.

Brutte drømmer

Mange foreldre gir uttrykk for et ønske om å få til en god oppvekst for sine barn. Men samtidig uttrykkes en avmakt.

– Jeg elsker alle mine barn og skulle gjerne gi dem en god oppvekst. Det vil jeg fortsatt. Men jeg klarte det altså bare ikke. Det var ikke penger nok. Ikke tid nok, sier en av kvinnene i rapporten. Hun er fratatt retten til å være med sine barn.

En kvinne som vokste opp i en nomadefamilie der hun måtte være den voksne, sier:

– Den største drømmen jeg hadde som barn var at jeg var sikker på at det en dag ville komme en god mor og redde meg. Dessuten drømte jeg om at min mor bare en eneste gang ville vekke meg og lage frokost til meg. At hun en gang ville finne det rette huset så vi kunne bli værende der.

Også i Norge

Ifølge Backe-Hansen er det grunn til å tro at også familier i Norge flytter fra barnevern og myndigheter. Av de 21.000 sakene som av ulike grunner ble henlagt i 2013, ble ni prosent lagt bort fordi familien som ble undersøkt flyttet før saken var ferdig. I 2014 var tallet litt over åtte prosent.

– Det betyr at det nok er belegg for å tenke at en del foreldre flytter før saken er ferdig behandlet. Vi vet jo ikke grunnen, men når de flytter ut av kommunen, så henlegges saken.

– Er det ikke noen form for kommunikasjon mellom kommunene?

– Hvis det er en bekymring, så kan dette meldes. Men så spørs det om det blir en tidsforskyvning da. Det kan ta tid før den meldingen går videre. Så det er indikasjoner på at det nok er en del flytting, sier den erfarne forskeren.

Endret boligpolitikk

Backe-Hansen peker på boligpolitikk som en medvirkende årsak til at familier som er i kontakt med barnevernet ofte må flytte på seg.

– Sånn sett kan en endret boligpolitikk være en del av løsningen. På slutten av 70-tallet kunne sosialkontoret låne penger til å bosette slike familier. Nå kan en jo ikke betjene et huslån med mindre en har to gode lønninger. Det er et veldig problem. Når en ikke får stabil bolig betyr det ofte mer ustabilitet og en får barn som skifter skole ganske mye, sier forskeren.