Millionene strømmer inn til pengepredikantene

Siden kirke- og menighetsliv i pragmatisk likegyldighet har lukket både ører og munn, må det være lov å håpe at journalistikken vil slå søkelyset på.

Det går fra ille til verre i deler av det ny-evangeliske miljø som gjennom flere år har påvirket norsk kirkeliv. Om noen dager ankommer den amerikanske mirakelpredikanten Rich Vera igjen til TV Visjon Norge, hvor han for noen uker siden i tillegg til å drive ut demoner også på Guds vegne ba om betydelige pengebeløp fra publikum og seere.

Penger er nå blitt like sentralt i dette miljøet som synd og frelse tidligere var i vekkelseskristendommen, og temaet har fått sin egen teologiske plattform, kalt «så og høste». Gud har angivelig også utrustet mange av sine redskaper til å se hvilke beløp som må ofres for å oppnå hans belønning – som helbredelse, ny jobb eller hjelp i private konflikter.

Like før påske proklamerte en annen predikant på den samme kanalen, afrikaneren William Undi, at Gud hadde åpenbart for ham at sju personer i forsamlingen var utpekt av Herren til hver å gi 110.000 kroner til møtearrangøren. Med mikrofon og kamera henvendte han seg deretter til en mann i salen og fortalte at Gud hadde vist ham at han var 65 år og at han måtte yte det Herren befalte.

Predikantene i dette miljøet har ofte fått status som profeter, og kan for eksempel «se» at den troende har bekymringer for egen helse eller at en nær slektning sliter med vanskeligheter. Dette er enkle triks, kalt «cold reading», et lønnsomt levebrød for spåkoner og tryllekunstnere over hele verden.

Men i den evangeliske varianten er det Gud selv som bidrar til dette klarsynet, som altså viser hvilke krav Herren stiller for å hjelpe i nøden: Du må gi penger – så dine frø for å høste frukten.

Denne teologiske lære spres nå i ekspanderende deler av karismatisk kirkeliv over hele verden, og her til lands er det igjen det felleskristne medianettverket Visjon Norge som uten blussel benytter slike virkemidler i sine programmer, gjerne ved hjelp av innleide mirakelpredikanter fra USA, Sør-Amerika og Afrika. Man kan undres over hvordan slikt kan være mulig i full offentlighet i et opplyst norsk samfunn i 2019.

Hvorfor bagatelliseres det av flere norske kristne ledere som stiller opp i slike predikanters og arrangørens selskap? Hvorfor gjøres det ikke hørbare anskrik blant seriøse kristne i de tradisjonelle trossamfunn? Her utsettes jo medkristne for alvorlige mentale trusler, såvel som banale lokkemidler for å ofre tusener av kroner.

Vipps-koder og telefonnummer slås opp på skjerm mens predikanten sprer sine syner om Guds krav om penger. Hva hadde skjedd om metoder av samme slag var blitt brukt i det øvrige organisasjonsliv? Det ville vært hovedoppslag i alle media og blitt gjenstand for anmeldelser, etterforskning og nedleggelse av aktiviteter.

Siden kirke- og menighetsliv i pragmatisk likegyldighet har lukket både ører og munn, må det være lov å håpe at journalistikken vil slå søkelyset på. Her er det betydelige og oversette utfordringer.

Og i den religiøse kapitalismens farvann går personlige skjebner både på skjær og grunn.