Illustrasjonsfoto: Mary Altaffer, AP Photo/NTB scanpix
Mennesekrettigheter som samfunnsideologi
Straks man vil konkretisere menneskerettighetene i politisk-etiske sammenhenger, som i spørsmål som har med livsrett og menneskeverd å gjøre, brukes de til å grunngi stikk motsatte lover og praksiser.
Terje Tvedt hevder iboken «Det internasjonale gjennombruddet» at menneskerettighetene blir markedsført som universale, men at de slett ikke er det. For dagens politiske elite er dette provoserende. For menneskerittighetsideen er kjernen i deres politiske filosofi. Men hvordan denne fungerer innad som samfunnsideologi, er det all grunn til å drøfte. Da den franske revolusjon fikk vedtatt erklæringen om menneskerettighetene i 1789, var et av formålene å begrunne avviklingen av det gamle enevoldsmonarkiet og å etablere et nytt samfunn av frie og likestilte borgere. De skulle alle ha samme rett til å påvirke statsstyret. Dette var en revolusjonær visjon som ble tilkjent universal gyldighet og ansett som rasjonal.
Da FN vedtok sin erklæring om menneskerettighetene i 1948 styrket det troen på deres universalitet. Men i forkant hadde Unesco samlet inn refleksjoner over menneskerettighetene fra en rekke kulturpersonligheter fra ulike deler av verden. Alle gav sin tilslutning til dem. Men siden de hadde forskjellige filosofiske, faglige og religiøse forutsetninger, var begrunnelsene høyst ulike (Human Rights. Comments and Interpretations).
Konsekvensene ser vi ikke minst i dag. Straks man vil konkretisere menneskerettighetene i politisk-etiske sammenhenger, som i spørsmål som har med livsrett og menneskeverd å gjøre, brukes de til å grunngi stikk motsatte lover og praksiser. I en sekularistisk utgave kan de begrunne selvbestemt abort og assistert selvmord. Ut fra katolsk syn er retten til slik selvbestemmelse fullstendig uakseptabel.
