Ola Torkelsson, TT, NTB Scanpix
Man forhandler ikke med et maskingevær
Det er gått to år. To år siden denne artikkelens forfattere holdt hverandre i hånden, mens vi lå i dekning under et bord i et lagerrom i kulturhuset Krudttønden i København.
En livvakt stod foran med pistolen trukket. Vilks fremsa kvikke bemerkninger for å holde stemningen oppe i rommet. Brix gjentok inne i sig selv disse linjene: Det skal nok gå bra. Vi kommer ut herfra i live. Samtidig meldte tvilen seg: Hvis det nå var mere enn én terrorist? Hvis det var to, som på Charlie Hebdo?
En annen livvakt kom inn i rommet. Han hadde et blodig bukseben og sa at det er kaos der ute. Han fortalte at der var sårede, og at en av de sårede ikke så godt ut. Det var en av tilhørerne i salen, filminstruktør Finn Nørgaard, som blødde ihjel på fortauet. Terroristen Omar El-Hussein skjøt ham i ryggen, da Nørgaard ved skytingens begynnelse løp ut på gaten. El-Hussein skjøt også en mengde prosjektiler gjennom Krudttøndens glassdør og var formodentlig på vej inn i lobbyen da han ble jaget på flukt av politiets kuler. Fire politifolk ble lettere såret.
Senere forsatte El-Hussein til Synagogen i København, hvor han likviderte den ubevæpnede vakten Dan Uzan og såret to betjenter. Tidlig på morgenen den 15. februar ble El-Hussein selv drept av politiets aksjonsgruppe.
