Lite originalt om bebudelsen fra Gyrid Gunnes

Hadde teologen Gyrid Gunnes tatt et oppgjør med Zevs og Odin, og andre guder som voldtar kvinner, menn og dyr, kunne vi lært noe tankevekkende om forskjeller mellom disse og Gud.

Teolog og feminist Gyrid Gunnes spør om det er mulig å lese fortellingen om bebudelsen, der engelen Gabriel forteller at Maria skal bli med barn som «en potensiell fortelling om seksuell vold mot tenåringsjenta Maria». Svaret på det er et opplagt ja. Slik har teksten blitt lest av mange gjennom historien.

Dermed er det underlig å hevde at «Bebudelsen er ennå ikke blitt lest som en potensiell fortelling om seksuell vold mot tenåringsjenta Maria». Gunnes kan ha ganske originale innspill. Dette er ikke av dem, selv om noen opplagt vil føle seg støtt eller bli provosert. Samtidig sier en slik lesning atskillig mer om leseren enn teksten.

Da jeg ble kristen for førti år siden møtte jeg fort studentutgaven av Hedningsamfunnet - og denne lesningen av teksten. Den har vært standard i religionskritikk i generasjoner og ikke bare fra New Age og feministhold. Vi finner spor allerede i antikkens sladder om at Jesus var uekte sønn av en romersk soldat.

Jeg har også hatt gleden av å sitte i panelsamtaler i regi av Human-Etisk Forbund de seneste tiårene. Da kommer fort spørsmålet fra salen: Hvordan kan du være kristen når Den hellige Ånd voldtok Maria?

Det er overraskende, og litt betenkelig, hvis en teolog er ukjent med slike påstander. For religionskritikk sier mye om samtid, psykologier og kulturutvikling. Få ting er mer lærerikt enn religionskritikk, også når den er vrang. For denne tolkningen går like mye utenom teksten som Peer Gynt utenom bøygen.

Muligens er bakteppet en postmoderne tradisjon der det er vel så viktig hva som ikke står i teksten. Det gjelder å lese mellom linjene for å avsløre hva som egentlig sies.

Siden «Normaliteten er at menn i maktposisjoner har brukt sin makt til å oppnå seksuelle goder», må vi lese teksten i lys av dette. At den ikke sier noe om sex i det hele tatt, kan dermed forstås som noe som er bevisst utelatt eller usynliggjort, eller noe vi uansett har plikt til å rette opp.

Ja, det er viktig med lesning som kan sette ting på spissen, gi aha-opplevelser som kan motivere til kritikk av en overgripende mannskultur, ikke minst i lys av de seneste årenes viktige metoo-oppgjør. Utsatte for overgrep skal føle seg trygge i en kirke.

Anliggendet er flott. Vi må motarbeide overgrep og skape trygge rom. Vi trenger uventede perspektiver for å komme vekk fra vanetenkning. Selv om det er vel så uventet hvis noen forstår Den norske kirke i 2020 som en utpreget mannskultur.

Samtidig åpner dette for andre spørsmål. Kan det være at det er Gunnes som gjør et overgrep – mot teksten? Presse noe inn i den, fremfor å lese noe ut av den?

For bebudelsesteksten er aseksuell. Den er en frisone i en tid der så mye lukter, smaker og handler om sex og overgrep. Som Gunnes sier, fortelles om «Marias glede over å bli mor, og Marias og alle troendes glede over at Gud ønsker å leve som menneske».

At det er en «stor asymmetri» mellom Gud og Maria, betyr ikke at teksten kan forstås som «at kvinner bør føle seg beæret over å bli gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra en som er mektigere enn dem selv». Noe av asymmetrien er nettopp at Gud har skapt seksualiteten, men ikke er seksuell. Når Gud viser Maria oppmerksomhet, handler det om helt andre forhold.

Det er lett å stivne i vanetenkning. Det er fort å lese tekster i lys av samtiden, og ikke av tiden de ble skrevet. Nettopp fordi Gunnes også leser den som en ren mytologisk fortelling, er det opplysende å se på slike.

Gjør vi det, ser vi hvor lite dette minner om en mytologisk fortelling. Der det nettopp ikke mangler overgrep. Ser vi på nærmere på tekstene, oppdager vi at kristen tradisjon er motsatt, nærmest kontrær.

I mange mytologier gjør gudene stort sett som de vil uten å spørre noe så svakt, flyktig og æresløst som mennesker eller dyr om lov. Asymmetrien er like påtagelig som sexen.

Hadde Gunnes tatt et oppgjør med Zevs og Odin, med Calypso og Selene, Poseidon og andre guder og gudinner som voldtar kvinner, menn og dyr, kunne vi lært noe tankevekkende om forskjeller mellom disse og Gud.

For Gud trenger seg ikke på som en gud. Dette er ikke et overfall. Gud forteller på forhånd hva som skal skje – og hvorfor det er viktig. Ikke noe skjer før Maria samtykker, men det er ikke til samleie. For teksten handler ikke om sex.

I stedet for å etterlates som offer gjøres Maria til heltinne. Ikke fordi hun tilfredsstiller stormenns lyster, men fordi hun følger Skaperens kall til å bære frem et liv. Et som mer enn noe viser at Gud står for andre verdier enn maktmisbruk. En Gud som ble et fattig barn – som trengte all hjelp Maria kunne gi.

En Gud som ble asymmetrisk med seg selv.