EN FARE: Sokneprest Mikael Bruun i Sogndal oppfattes av mange som en fare for Dnk, skriver Bernt Oftestad. Bruun anses å ha et moralsk sett undervektig forhold til samarbeidet i kirken, derfor bør han og likesinnede helst fjernes av yrkesetiske grunner.

Liberal aggresjon

Konflikten som de to brysomme prestene i Den norske kirke har utløst, kan være interessant å observere og reflektere over.

Den ene presten aksepterer ikke ordinasjon av kvinner og trekker visse konsekvenser av det. Den andre har forkynt bibelsk lære om homofile relasjoner og fosterdrap til sine konfirmanter.

Begge oppfattes av mange som en fare for Dnk. De anses å ha et moralsk sett undervektig forhold til samarbeidet i kirken, derfor bør de helst fjernes av yrkesetiske grunner.

Og for fremtiden må menighetene beskyttes mot slike ved ordinasjonskontroll. Reaksjonene er ikke entydige. 45 prester stiller opp mot den liberale mobbekulturen og forsvarer presten som ikke godtar ordinasjon av kvinner.

Reaksjonen fra biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som ikke deler prestens embetssyn, er sindig og reflektert. Selv Vårt Land har på lederplass advart mot ensretting i denne saken.

For meg har denne striden først og fremst psykologisk interesse. Det jeg observerer hos flere aktører, kan man kalleden liberale aggresjon.

Hos enkelte er sinnet så innett, at jeg blir en smule overrasket. Men om dette tema synes å ligge utenfor religionspsykologenes interesseområde, har jeg som kirkehistoriker ofte måttet forholde meg til det.

I sin tid var det O. Hallesby og hans meningsfeller som ble sett på som aggressive og slemme, mens liberale teologer var milde og gode. Jeg har drevet kildearbeid med brev fra liberale teologer, og der ble det ikke spart på ondskapsfulle karakteristikker av andre.

For kort tid siden så jeg nærmere på kampen motKirkelig Fornyelse (KF) som startet for fullt ved begynnelsen av 1980-tallet. Vi som var med i KF, ble beskyldt for å ha manglende kjærlighet til Dnk og ingen sans for praktisk menighetsarbeid.

Selv var jeg på denne tiden med i menighetsrådet, var søndagsskolelærer, drev indremisjon osv. osv. innen Dnk. Hatet glødet mot oss. Å kaste skitt på KF var kanskje nyttig for dem som ville opp og frem i Dnk.

Liberal teologi erborgerlig teologi. Og borgerligheten legger vekt påform. Man spiser pent med kniv og gaffel. Tydelig aggresjon eller saftig språk er ikke dannet. Men under formen er aggresjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og noen ganger koker det over. Liberal aggresjon kanaliseres ikke ved tydeligforensisk språk om hva som er rett og falsk, godt og ondt.

Denne aggresjon er innadvendt, men ogsåutadvendt på sin måte. Det indre jeg trer frem for andre som et såret eller krenket jeg. Det sårede jeget har det vondt på grunn av andre.

Det stilles sjelden eller aldri spørsmålstegn ved denne jegsentrerte indignasjon, om den er berettiget, rimelig eller adekvat i forhold til den ytre sosiale virkelighet som man reagerer mot.

Den indre aggresjonen har én retning. Den er rettet utad mot andre, mot individer, grupper, miljøer, organisasjoner. Selvkritisk refleksjon er det lite av.

Aggresjoner har sin kontekst. Den kan være sosio-kulturell eller (kirke)politisk. Det liberale mennesket har som ideal å være tolerant og aksepterende i forhold til andre. Det betyr årespektere andre menneskers frihet og integritet slik at de kan følge sin egen vei til lykke og selvrealisering.

Ved å utvikle en gjensidig respekt for individenes rett til frihet skal det også kunne utvikles en forsonetenhet mellom de mange, uten at friheten krenkes. Dette er kjernen i liberalismens utopi for kollektivt liv (i samfunnet, organisasjoner og i kirken).

Men det er for lengst avdekket at en slik enhet er umulig å oppnå. Blant annet fordi noen avviser selve konseptet. Når man vil sikre en slik enhet, må den nødvendigvis skje vedtvang, dvs. liberalismens frihetsideal må legges til side. Det liberale demokrati må med andre ord nytte udemokratiske og illiberale (makt)midler for å sikre sin egen fremtid (Böckenfördes Dictum).

I Dnk ble den liberal-demokratiske oppfatning av kirkelig enhet og veien til å realisere den vedtatt av Bispemøtet allerede i 1980 (Luthersk Kirketidende 1980, 223-226). Og de kirkepolitiske virkninger av metoden er åpenbare. Men hva med depsykiske?

Hos mennesker som er dypt personlig forankret i det liberale frihetsideal, og som har en holdning til omverdenen bestemt av toleransetanken og vennlig inklusivitet, må det være dypt frustrerende å innse at kirkelig samforstand og enhet ikke lar seg realisere uten ved tvangsmidler. For slik skal det jo ikke være verken i verden eller kirken. Deres moralske prosjekt blir spolert.

Og det utløser naturlig nok aggresjon mot dem som spolerer det. For disse må da kunne skjønne at de har antikverte holdninger som ikke hører hjemme i vår tid, eller så mangler de den gode vilje til å innordne seg det flertallssystemet som kirkeledelsen opprettholder. Her mangler altså både moral og innsikt. Dermed fjernes bremsene for aggresjonen. Den blir på en måte berettiget.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tidligere har jeg undret meg over aggresjonen hos slike som for all del ville være plettfrie i forhold til andre. Men jeg har innsett at det nettopp er viljen til å være plettfri som driver frem aggresjonen. Hva annet skal man stille opp mot dem som undergraver et slikt livsprosjekt?