KrF-ere foretrekker Frp fremfor Ap

Avstemningen for eller mot Erna på nåværende tidspunkt er egentlig helt unødvendig.

Det måles og veies mye om KrFs samarbeidslyst om dagen. Hvilken ­retning skal partiet gå? Vel, dette er allerede avklart, så det er strengt tatt bortkastet arbeid å måle det særlig mer.

En omfattende partiunder­søkelse fra slutten av september 2017 avklarer nemlig hvem medlemmene i KrF helst vil samarbeide med.

Blant KrFs medlemmer er det flere som er åpne for regjeringssamarbeid med Frp (36 prosent) enn med Arbeiderpartiet (33,9 prosent). Hele 90,8 prosent kan sitte i regjering med Høyre, 82,1 prosent med Venstre og 80 prosent med Sp. Kun 7 prosent ønsker å regjere med SV.

Dette kom fram i den omfattende medlemsundersøkelsen, hvor 2.815 av medlemmene responderte. Dette utgjør snaut 11 prosent av KrFs medlemsmasse.

Likevel har altså partileder Knut Arild Hareide invitert til det som blant annet blir et slags «politisk verksted på Facebook». Dette har landsstyret bestemt skal kulminere med en avstemning om hvorvidt KrF skal kaste Solberg- regjeringen eller ikke. For det er det saken gjelder.

Hareide skal ha ros for den åpenheten han ønsker, og at han har sagt hvilken vei han selv vil gå, selv om undertegnede verken støtter analysen eller konklusjonen.

I kjølvannet av Knut Arilds tale har de dukket opp; både de som satt i sentrale posisjoner for partiet i «storhetstiden» rundt årtusenskiftet, og de som knapt har vært i nærheten av et årsmøte i KrF, og langt mindre vært tillits- eller folkevalgt. «Alle, alle vil vi ha med» synger vi i den kjente barnesangen.

Og vi vil selvsagt at både 90-tallets helter, de «ny KrF-frelste», og alle oss andre som i større eller mindre grad har rodd denne skuta gjennom skiftende tider skal være velkomne i partiet.

Mange som går høyt på banen for et regjeringsskifte, partilederen inkludert, mener at samfunnet blir varmere med større innslag av politikk fra «venstresida». I seg selv et underlig premiss. Vi mener det er meningsløst og respektløst å skulle stille seg til dommer over hvilken side som har den «varmeste» politikken. Dette innebærer en degradering av andres verdistandpunkt. Det hører neppe hjemme i det politiske ordskiftet.

Avstemningen for eller mot Erna på nåværende tidspunkt er egentlig helt unødvendig. Ja, det er selvsagt noen saksområder hvor det vil være lettere å få gjennomslag for KrF mot venstre: Det ligger jo i sakens natur for et sentrumsparti. Og kanskje kan vi nappe et par prosent fra Ap og Sp. Men hva så?

KrF har kanskje felles retorikk og noen enkeltsaker med venstresiden. Men i grunnleggende verdisyn ligger tilhørigheten til høyre.

I sommer la partiledelsen fram ei liste med 40 gjennomslag med Solberg-regjeringen, som en dokumentasjon og politisk regnskap så langt. Ei solid liste, med små og store seire. Partileder fremhevet dette som bevis på vellykket samarbeid. Som tre måneder etterpå ikke er så vellykket allikevel? Det samme gjelder de gjennomslagene vi har fått og skrytt av de siste fem årene i samarbeid med regjeringen.

Kostnaden med å kaste ei regjering hvor det dominerende partiet (Høyre) har støtte fra over 90 prosent av KrFs medlemmer er ganske dramatisk: 1) Vi ødelegger samarbeidet med Høyre for lange tider, 2) vi gjør oss avhengig av et støtteparti (SV) som kun 7 prosent av våre medlemmer ville vært i regjering med, og 3) vi lar et parti, Ap, som har lavere «samarbeidsstøtte» enn Frp blant KrFs medlemmer, få statsministeren. Å tro at Høyre, Venstre eller Frp skulle ha særlig lyst til å støtte KrF på noe som helst i nær framtid etter en slik operasjon, er nok ganske «blåøyd».

Vi tror Hans Olav Syversen sin beskrivelse rundt dette treffer ganske godt: «Da vil loddet være kastet, og KrFs stortingsgruppe må forhandle fram et budsjett med Ap, Sp og SV. Man er i realiteten dømt til å lykkes med slike forhandlinger. For meg blir det naivt å tro at man i en slik situasjon kan «sondere muligheten til venstre» i en slags tro på at bordet ikke fanger. Å tusle tilbake til H, Frp og V og si at det gikk dårlig med sidebyttet ser vel alle er en urealistisk opsjon».

Premisset som synes å styre hele prosessen er at KrF skal i regjering. Men å kaste valgets vinnere ut av regjeringskontorene for at vi (valgets taper) skal gå i regjering med valgets andre store taper, mener vi er negativt for demokratiet og tilliten til politikere. Er det noe vi ikke trenger i våre dager, er det at også det norske demokratiet skal komme i vanry og miste oppslutning.

Da er det nok bedre at KrF sitter stille i båten og tar til takke med en oppslutning rundt sperregrensen, enn å kaste Erna Solberg og konstruere en regjeringskrise det ikke er noe som helst grunnlag for.

At KrF skulle innsette Jonas Gahr Støre, leder av et parti som snaut 34 prosent av KrFs medlemmer vil ha regjeringssamarbeid med, etter å ha kastet Solberg med sine 90 prosent, blir for oss ubegripelig. Skulle derimot regjeringen forsøke å få igjennom en sak eller et budsjett som bryter grunnleggende med KrFs viktigste prioriteringer, blir saken en annen. Men vi er ikke der nå.