Korset
Jeg vil fortsatt synge om Jesu kors som det skjønneste i verden.
«Det skjønneste i verden som mine øyne så,
er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på.»
Melodien er nydelig. Teksten er poetisk. Jeg har sunget den mange ganger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sist vinter fikk jeg et spørsmål av en ikke-kristen student:
«Hvordan kan det ha seg at dere snakker så fint om noe så grusomt som korset?»
Hun hadde hørt en hel del og var rystet. Selv hadde jeg alt som barn hørt enda mer.
Nå så jeg det igjen for meg: Jesu dødsangst i Getsemane. De tre disiplene som sovnet mens han ba. Judas Iskariot som svek ham for 30 sølvpenger. Soldatenes brutale håndgrep. Den uverdige rettssaken i Det høye råd. De falske beskyldningene. Torturen. «Vennen» Peter, «klippen», som nektet ethvert kjennskap til ham.
Folkemengden som ropte «korsfest, korsfest». Tornekronen de presset ned på hodet hans. Pilatus som skjønte at Jesus var uskyldig, men som ga etter for folkets press. Bødlene som naglet ham fast til det midterste korset. Den ulidelige tørsten. Ironien han ble møtt med.
«Kors» er på gresk «stauros». Korset er en «skammens staur», sa kirkefedrene.
Korset var skam, vanære, den dypeste fornedrelse. Datidens verste dødsmåte. Grotesk. Grelt. Grusomt. Men kjære leser: Jeg vil fortsatt synge om Jesu kors som det skjønneste i verden. For det er mer å si enn det jeg her har skrevet.
De neste ni andaktene skal handle om det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Trenger du mer åndelig påfyll?
