Kjernen i konflikten

Rolv V. Torps artikkel mot meg i Dagen 30. oktober gjør det nødvendig å skrive en kort respons som jeg håper kan være avklarende.

Torp mener at når biskop Atle Sommerfeldt har advart mot forkynnelsen til Alv Magnus, skyldes dette en faktisk motsetning i Luthers lære om rettferdiggjørelsen og frelsen. Jeg ser ikke noen slik motsetning.

Kirkens bekjennelsesskrift Augustana er meget klart på at rettferdiggjørelsen blir tilregnet den som tror at syndene deres blir forlatt for Kristi skyld, uten menneskets egne krefter, fortjeneste eller gjerninger (Augustana 4). Samtidig står det i Augustana 12 at døpte kan falle fra og må omvende seg, og at denne omvendelsen består av anger og tro. Deretter bør følge gode gjerninger, kan vi lese.

Sommerfeldt har ikke villet svare på hvordan han stiller seg til kirkens lære om omvendelsen. Dersom Sommerfeldt regner med at alle døpte er frelst, uansett hva de tror og hvordan de lever – slik jeg oppfatter ham, er han helt klart i strid med Skrift og bekjennelse. Når Magnus forkynner døpte til omvendelse, har han full dekning for dette både i Skrift og bekjennelse.

Torp viser til striden mellom biskop Kristian Schjelderup og Ole Hallesby. Schjelderup fornektet i 1953 Bibelens lære om fortapelsen og dermed også innholdet i Augustana 17. I Augustana 28 står det «Når de (biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, så har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem».

At Kirkedepartementet støttet Schjelderup, kan ikke brukes som argument for å overstyre det Bibelen og kirkens bekjennelsesskrift lærer i dette spørsmålet. Også lærenemndas vedtak i Dingstad-saken må vurderes i lys av Skriften. Verken departement, bispemøte, lærenemnd eller Kirkemøte har myndighet til å fastsette noe i strid med Guds Ord.

Når alle biskoper i dag forsvarer at kirken velsigner ekteskap mellom to av samme kjønn, lærer de i strid med Skriften og Luthers lille katekisme. At Kirkemøtet har vedtatt dette som kirkens offisielle kirkelære, er årsak til en splittelse med dype og langvarige konsekvenser.

Magnus har ikke blandet loven inn i spørsmålet om frelsen. Vi blir frelst ved troen alene, uten gjerninger. Men troen og et liv som Kristi etterfølgere hører sammen.

«Dersom vi sier at vi har samfunn med Gud, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten», leser vi i 1.Joh 1,6–9. Troen kan ikke slutte fred med et syndig liv. Syndene må bekjennes for at vi kan renses fra all urettferdighet. Synd kan aldri velsignes, slik det nå skjer i Den norske kirke. Her er kjernen i konflikten mellom Sommerfeldt og Magnus.