Kirken er blitt Samiras andre hjem

Da assyriske Samira Bakoz Shlimon ble spurt om å sitte i menighetsrådet i Farsund kirke, kjente hun seg fullt og helt inkludert. - Kirken har blitt mitt andre hjem, forteller hun.

Ingen av de 116 med­lem­me­ne i Kirke­mø­tet har uten­landsk opp­rin­nel­se. Berit Hagen Agøy, ge­ne­ral­sek­re­tær i Mel­lom­kir­ke­lig råd, sier til Dagen at hun etter­lyser de­le­ga­ter med inn­vand­rer­bak­grunn og øns­ker nye lands­menn vel­kom­men i bispe­dømme­rå­de­ne.

Førs­te steg

Som med­lem i me­nig­hets­rå­det har Sa­mi­ra tatt førs­te steg mot med­be­stem­mel­se i kir­ken hun snak­ker så varmt om. Stein Rei­nert­sen, bis­kop i Agder, var prest i Far­sund da hun kom dit for 14 år siden. Han skal ha om­talt henne som «den as­sy­ris­ke am­bas­sa­de» i byen, og med god grunn. For når det kom­mer as­sy­re­re til asyl­mot­ta­ket, blir Sa­mi­ra bedt om å ta imot og vei­le­de dem.

- Da tar jeg mine lands­menn med til kir­ken som noe av det førs­te jeg gjør, og pre­sen­te­rer dem for pres­ten og for ven­ne­ne mine. Folk brin­ger folk, kon­klu­de­rer hun.

- Hva var det som gjor­de at du opp­søk­te Far­sund kirke da du selv kom til Norge?

- Det er fordi jeg er or­to­doks kris­ten. Her har jeg byg­get mitt nett­verk og kjen­ner meg trygg. Rei­nert­sen, som var prest den gan­gen, var dess­uten flink til å in­klu­de­re oss som var flykt­nin­ger.

Bi­be­len på eget språk

Sa­mi­ra for­tel­ler at de fikk lese Bi­be­len på sitt eget språk i guds­tje­nes­ten, og at de sa «Jesus er Herre» på rundt 15 ulike språk.

Som as­sy­rer er hun takk­nem­lig for at hun fikk dele sine tra­di­sjo­ner med me­nig­he­ten. Og når pres­ten sa at det var hyg­ge­lig å se henne i kir­ken, lå det ikke noe krav fra hans side. Det ga henne enda mer lyst til å gå der.

Hun synes hun er hel­dig som får sitte i me­nig­hets­rå­det og få kjenn­skap til kir­ken in­nen­fra.

- De som sit­ter hjem­me aner ikke hva som skjer der, sier Sa­mi­ra, som også er vikar for kirke­tje­ne­ren.

En vik­tig grup­pe

Dia­kon Astrid Mat­tings­dal Nut­land opp­gir flere grun­ner til at de ut­ford­ret Sa­mi­ra til å bli med i me­nig­hets­rå­det. Hun var aktiv i me­nig­he­ten og ble reg­net som en god re­pre­sen­tant for flykt­nin­ge­ne. Hun viste et stort en­ga­sje­ment og var godt in­te­grert i lo­kal­sam­fun­net.

- Sa­mi­ra syn­lig­gjør at flykt­nin­ge­ne er en vik­tig grup­pe. Hun frem­he­ver deres res­sur­ser og byg­ger ned vårt bilde av «flykt­nin­ge­ne og oss andre,» mener hun.

Nut­land un­der­stre­ker at selv om me­nig­he­ten har lyk­kes i å in­klu­de­re ut­len­din­ge­ne, så har de et godt styk­ke igjen.

- En ting er å komme på guds­tje­nes­ter og ar­ran­ge­ment i regi av me­nig­he­ten. En annen ting er å bli in­vi­tert hjem til folk og få ven­ner.

Fred og frihet

Da Sa­mi­ra kom til Far­sund, be­gyn­te hun straks å se seg om etter en kirke, men fant ingen som hadde et syn­lig kors og som lig­net på kir­ke­ne hjem­me i Irak.

I dag tak­ker hun Gud for at hun fikk komme til Norge og for at hun ble spurt om å en­ga­sje­re seg i kir­ken, som har blitt det vik­tigs­te i hen­nes liv.

- Vi tren­ger fred, og vi tren­ger den fri­he­ten vi mang­let i Irak. Det er det som betyr noe i livet, sier hun.