Blendahvitt i Kirkemøtet
Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, er helt og holdent blendahvitt. Hvorfor er det slik?
Som Dagens reportasje viste i går, finnes det ingen personer av utenlandsk opprinnelse blant de 116 representantene i det sittendekirkemøtet. Vår nyeste biskop,Stein Reinertsen, er en av dem som etterlyser et mer fargerikt felleskap i de kirkelige organer.
Vi deler biskopens og de andre intervjuedes ønske om mer flerkulturell deltagelse i kirken. Det er viktig å være klar over, slik vi har påpekt en rekke ganger, at den fjernkulturelle innvandringsbølgen til Norge slett ikke kun består av muslimer. En stor del av innvandrerne kommer fra land der den kristne kirke står minst like sterkt - og kanskje sterkere - enn her i Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Denne kristne innvandringen ser vi på som en mulig motvekt motavkristning i Norge. Våre nye kristne landsmenn representerer også en mulighet for revitalisering av norsk kristenhet. Vi trenger det Kristus-vitnesbyrdet og den frimodigheten i forhold til å dele troen, som disse våre brødre og søstre i Herren ofte tar med seg nordover.
Når det gjelderDen norske kirke, tror vi på ingen måte at det er viljen det står på. Vi opplever i stor grad kirken som en foregangsinstitusjon i det å opptre inkluderende overfor våre nye landsmenn. Men vi vil peke på et par faktorer som nok likevel er med på å vanskeliggjøre rekrutteringen.
Den norske kirkes evangelisk-lutherske profil, som er så sterkt grunnfestet i norsk kirkelig, kulturell og nasjonal tradisjon, kan virke noe fremmed for mange av de kristne innvandrerne som kommer hit fra fjerne himmelstrøk. Enten vi liker det eller ikke, så er den lutherske kirkefamilien ikke akkurat noen gigant blant verdens kirker.
Historisk sett har den i tillegg stått sterkest blant hvite, anglosaksiske protestanter, og ikke i den tredje verden der de ikke-europeiske innvandrerne hovedsaklig har sitt opphav. Dette bildet holder gledelig nok på å endre seg noe i våre dager, ikke minst gjennom veksten til lutherske kirker somMekane Yesus-kirken i Etiopia, den lutherske kirken på Madagaskar og andre misjonsfelt der norske misjonærer har gjort et forbilledlig arbeid.
Likevel er det et faktum at våre nye, kristne landsmenn stort sett kommer fra land der andre teologiske og kirkelige tradisjoner står sterkere enn lutherdommen. Mellomkirkelig Råds Berit Hagen Agøy er nok inne på noe vesentlig når hun sier til Dagen at mange innvandrere kvier seg for å gå ut av sin egen menighetstradisjon for å slutte seg til Den norske kirke.
Men vi tror også det kan finnes en annen - og langt mer tankevekkende - grunn til at de innvandrerkristne ikke i større grad slutter seg til Den norske kirke. Det er et faktum at kirkene i den tredje verden er langt mer teologisk konservative enn det de historiske kirkesamfunnene i Europa og USA. Liberalteologien og den læremessige utglidningen på det etiske området som vi opplever i den vestlige verdens kirker, er et nærmest ikke-eksisterende fenomen i kristenheten i de landene innvandrerne kommer fra.
Dess lenger det teologiske forfallet hos oss får fortsette, jo vanskeligere vil det bli å rekruttere frimodige bibeltroende kristne fra Afrika og Asia. En kirke som vurderer å viehomofile, virker ikke særlig forlokkende på dem.
