Joakim Lundqvist: «Går ulike veier - men vennskapet består»

Livets Ords førstepastor, Joakim Lundqvist, har tatt Ulf og Birgittas beslutning om å bli katolikker med ro.

Til Världen idag forteller han at han kjenner «tro, fred og glede» over det som nå skjer. Selv om veiene fremover blir annerledes, består det sterke vennskapet, sier han. Og Ulf Ekman kommer blant annet til å preke på Europakonferansen i sommer. «Vi har jo hatt katolske gjestetalere tidligere, og de har sagt mange bra saker,» sier Joakim Lundqvist lattermildt.

Det er en glad og avslappet pastor som møter Världen idag. Ulf og Birgitta Ekmans valg - å bli katolikker - er noe han tar med ro og glede. Og han velsigner dem.

- Jeg har kjent Ulf og Birgitta såpass lenge at jeg vet de ikke ruser inn i saker på en ureflektert måte. Dette har vært en reise for dem, der de også har hatt vært nødt til å skille mellom sin personlige vandring og lederskapet for bevegelsen de har grunnlagt.

- Nå er deres engasjement i Livets Ord avsluttet, og de kan se steget som et gjensvar på et personlig kall fra Gud til dem begge. Jeg har full tillit til dem, og til det faktum at de vil lytte til Guds stemme og bli ledet av den, og ber fra dypet av mitt hjerte om velsignelse over dem og deres vei videre.

- Hvilke konsekvenser får dette for deres relasjon?

- Relasjonen mellom Livets Ord på den ene siden, og Ulf og Birgitta på den andre, har allerede forandret seg kraftig de siste årene. Pastor Ulf har overgitt hyrdestaven for menigheten og ansvaret for det internasjonale arbeidet, og de har nylig fått sin takketale i forbindelse med at de har pensjonert seg.

Relasjonen forandrer seg selvsagt enda mer i og med at de blir katolikker, for Livets Ord er og forblir en evangelisk forsamling. Men enhet og relasjoner stikker som kjent betydelig dypere enn hvilken kirke man tilhører eller hvilken tjeneste man står i. Det finnes et dypt, sterkt og godt vennskap mellom oss som naturligvis består. Det har ikke oppstått noe skille i denne prosessen.

Men Joakim Lundqvist er helt overgitt til det arbeidet han står i på Livets Ord. Han har heller ingen planer om selv å bli katolikk, forteller han.

- Jeg er bevisst både på sannheten og svakheten i min egen sammenheng, men jeg er helt trygg i og overgitt til det uansett om jeg er pastor der eller ikke. Her har Gud plassert meg, her hører jeg hjemme åndelig, her ser jeg Guds rike utbre seg og bære frukt, og denne visjonen ser jeg meg selv brenne for resten av mitt liv, sier Joakim og bryter ut i et stort smil.

Joakim forteller at han under denne prosessen har snakket med menighetens lederskap og pastorer. Han har da møtt en sterk overgivelse til menigheten, og mener det finnes en tydelig enhet omkring Livets Ords visjon.

- Det har vært fantastisk å oppdage en så sterk enhet, inspirasjon og overgivelse til Livets Ords vei og arbeide framover. Vi er i en svært spennende fase både lokalt og internasjonalt, og opplever Guds sterke hånd over hele arbeidet. Og nøyaktig like enige er vi i å ønske Guds rike velsignelse over Ulf og Birgitta.

- Tror du andre kommer til å følge deres vei?

- Ulf og Birgitta er tydelige på at de tar dette steget ut i fra et personlig kall og en tiltale fra Gud, noe som har vokst fram i løpet av lang, lang tid. Så nei, jeg tror ikke at dette innebærer at en strøm av mennesker plutselig selv vil opptas som katolikker. Derimot kan det kanskje få en del til å revurdere sine fordomsfulle bilder av troende fra andre tradisjoner generelt, og kanskje spesielt katolikker.

- Hvordan vil du beskrive Livets Ords teologiske ståsted?

- Livets Ord er en evangelisk, karismatisk menighet. Det skrev vi allerede i vår aller første annonse i Uppsala Nye Tidning for 30 år siden, det er vi fortsatt og det forblir vi. Vårt arbeid, inkludert arbeidet for en dypere enhet mellom troende, har sitt utgangspunkt i det grunnlaget og den identiteten.

- En del mener at Livets Ords teologi har blitt mer katolsk. Er det tilfelle?

- Absolutt ikke på den måten enkelte innbiller seg. Den siste tiden, etter at Ulf har forlatt pastorstillingen og i større grad vært i stand til å uttrykke sine egne, personlige refleksjoner, har han gitt tydeligere uttrykk for katolsk teologi. Men da har han selv tydelig understreket at dette er hans egne tanker, og ikke teologisk normerende for Livets Ord som menighet eller bevegelse. Steget han og Birgitta nå tar, kommer selvsagt til å gjøre det enklere og mer tydelig å se hva som er hva.

Samtidig mener Joakim at Livets Ord har «utbredt og fordypt seg» siden starten for tretti år siden. Dette er noe han ser som positivt, men han betoner samtidig at visjonen og den egne identiteten ikke har endret seg.

- Det handler nettopp om å se bredere, ikke om å endre retning. For eksempel har vi en mer utviklet nattverdsfeiring enn i de første årene, og det finnes et større mangfold i våre uttrykk. Vi har også en større vektleggelse av enhet, noe som gjør at vi for eksempel innbyr bibeltroende og Jesuselskende forkynnere fra hele spekteret av kristenheten, noe som heller ikke var tilfelle i begynnelsen.

Selv om uttrykket har endret seg, så består den grunnleggende læren, mener Joakim. Han tror at mange av de spørsmålene som iblant kommer opp, delvis har sin grunn i at man bedømmer Livets Ord på avstand, men også fordi en del begrep brukes litt slurvete.

- Alt det vi lærer og lever ut, har sin plass i den evangeliske tradisjonen som vi har stått i fra begynnelsen av, noe som er viktig å slå fast. Det meste av forvirringen stammer fra de mange ulike meningene om hva som er «katolsk» og ikke, ofte basert på manglende kunnskap eller fordommer. Jeg har for eksempel snakket med mennesker som mener det er katolsk å tenne et lys.

Arbeidet med enhet er viktig for Joakim, og han mener det er noe som vil fortsette å prege Livets Ord.

- Enhet er ikke noe perifert emne, men noe som var sentralt for Jesus, og jeg tror hans hjerte blør over hvordan lemmene i hans kropp behandler hverandre.

Joakim Lundqvist skrev en kronikk på menigheten Livets Ord blogg i høst, som fikk mye oppmerksomhet. Der ville han avvise påstanden om at Livets Ord som menighet holdt på å bli katolsk. Men han ville også utvikle sitt syn på enhet i kronikken, forteller han.

- Jeg ville gi uttrykk for mitt hjerte for enhet. Jeg ville understreke at min bønn og ambisjon er at vår kirkes relasjon til den øvrige kroppen alltid skal preges mer av kjærlighet, respekt og en genuin ambisjon om å oppdage Kristus i hverandre, enn av mistenksomhet og skyttergravsmentalitet. Man kan ha sine spørsmålstegn rundt aktivitetene til en sammenheng, og ulikt syn i teologiske spørsmål, men likevel la seg berike av dets styrker og av møtet mellom Guds folk oppe i det hele. Men dette forutsetter at vi har en holdning som er preget av velsignelse og sjenerøsitet, ikke feilsøking og mistenksomhet.

Joakim vil understreke at både hans eget og andre kirkesamfunn har sine styrker og svakheter.

-Menigheten er både guddommelig og menneskelig, den har Guds fullkommenhet i sitt vesen og samtidig menneskets ufullkommenhet i sitt uttrykk.

Derfor kommer du alltid og overalt, i hver eneste kirke, til å finne en blanding av sannhet og svakhet. Det finnes områder hvor de historiske kirkene har skatter som vi definitivt mangler i vår del av kristenheten, og andre områder hvor vi har styrker som de trenger. Spørsmålet man som troende må stille seg, er «hvor vil Gud ha meg midt oppe i alt dette?»

- Kommer man fortsatt til å kunne høre Ulf Ekman preke på Livets Ord iblant?

- Ja, vi har jo hatt noen katolske gjestetalere tidligere, og de har sagt mange bra saker, sier Joakim og ler hjertelig.

- Spøk til side, Ulf kommer for eksempel til å tale på Europakonferansen i sommer, og jeg ser ingen grunn til å endre på det. Som sagt, våre veier blir annerledes nå, men vennskapet består.

Våre respektive sammenhenger har mye å gi hverandre selv om vi har ulike kirker, står i ulike tradisjoner og ikke er enige med hverandre i ethvert teologisk spørsmål.

Ulf Ekman som katolsk gjestelærer på Livets Ord. Man kan konstantere at det ville vært høye odds for noe slikt for en del år siden. Tidene har forandret seg såpass.