– Jeg var ikke redd fordi jeg stoler på Gud

For en måned siden var den messianske jøden Dennis (22) på norgesbesøk. For nøyaktig ett år siden sto han i full pakning på Gazastripen.

De tre israelske småtroppene beveger seg mot utgangen av den underjordiske tunellen. Uniformene skraper borti sandveggene, men det er plass nok under taket, som kun holdes oppe av ynkelige trekonstruksjoner satt opp av folk med dårlig tid. Soldatene har ulike ferdigheter. Fem av dem er hundeførere og fem av dem er del av sikkerhetsstyrkene. Selv er han i bombegruppen.

Den behagelige temperaturen har gitt ungdommene en etterlengtet pause fra den steikende Gaza-solen. Den treffer dem som en kule idet de trer ut i lyset. Sekunder senere eksploderer det. Bak dem raser inngangen til tunellen sammen, og luften fylles med røyk.

– Vi bare kastet oss ned på magen. Du rekker ikke å være redd eller føle noe. Du bare agerer, sier Dennis til Dagen.

LES: Nå er det palestinavennen som klager mest

På norgesbesøk

Av personlige og sikkerhetsmessige årsaker ønsker han ikke å gå ut med fullt navn eller bilde. Episoden fra tunellen er tidligere omtalt av den israelske nettavisen Mako, og heller ikke der sto han fram med disse opplysningene i frykt for at artikler skal kunne kobles opp mot hverandre og bli til søkbar informasjon.

Dagen har tidligere skrevet om de messianske jødene som var på norgesbesøk i juni i år. Prosjektet er et samarbeid mellom personer fra den bergensbaserte Kristkirken og et messiansk menighetsnettverk i Israel.

LES: Israel, kirke og Krf

Formålet med reisen var ifølge initiativtaker Øyvind Furnes å gi ungdommene noe meningsfullt å gjøre etter endt militærtjeneste.

– Det starter allerede før de skal inn i forsvaret med forberedelser på ulike plan – både åndelig og sosialt, sa Furnes til Dagen den gangen.

Og Dennis synes det var inspirerende å være forsøkskanin.

– Det var en fin opplevelse. Vi ble møtt med varme, og både kirkene og folkene der tok godt imot oss, sier han.

– Militære konflikter er langt fra realiteten i Norge, legger han til.

Fant rakett på skole

22-åringen sitter på en stol i den messianske menigheten Return to Zions møterom i Haifa. Han er beskjeden, men ikke sjenert. På det året han befant seg på Gazastripen – fra et tidspunkt i 2013 som han ikke kan oppgi og fram til januar 2015, rakk han å lære seg et par ting om livet. Han rakk også å lære seg et par ting om Hamas og hvordan organisasjonen driver krigføring.

Han trekker fram bruken av barn, sivile, forkledninger og offentlige bygninger som typiske «trekk».

– For eksempel fant troppen min en utskytningsrampe på en skole som var blitt brukt til å skyte raketter mot Israel. Hamas har også store deler av våpenlageret sitt i moskeer, sier Dennis.

– En annen tropp som var stridende i området samtidig med oss, ble offer for et bakholdsangrep, sier han og fortsetter:

– Noen barn ropte om hjelp, og da israelske soldater kom bort for å hjelpe, stormet en rekke Hamas-soldater mot dem.

Stolte på Gud

Når det gjelder bruken av sivile forteller han mye av det samme som norsk-israelske Bjørn Godeseth fortalte Dagen i et intervju i fjor. Blant annet at alle husstander blir advart før bygningene bombes.

Ifølge FN ble totalt 2.251 palestinere drept i den såkalte 50-dagerskrigen, hvorav 1.462 var sivile. Disse tallene ble framlagt i en rapport i juni, og møtte ramsalt kritikk fra israelsk side og statsminister Benjamin Netanyahu.

Dennis mener at tallene, som han ikke har nøyaktig oversikt over selv, må leses med et forbehold.

– Hamas foretrekker å krige uten uniform. På den måten kan de kaste våpnene på bakken og utnytte at israelske soldater har blitt instruert om å ikke skyte mot ubevæpnede personer. De ser ut som sivile, sier han og tilføyer:

– Så du kan si at jeg nesten bare møtte på bevæpnede «sivile».

Han vedgår likevel at mange faktiske sivile mistet livet.

– Jeg kjenner ikke tallene, men sivile liv gikk tapt. Når krigen står på har du ikke tid til å tenke på det, du gjør bare det du er satt til å gjøre.

22-åringen forteller spesielt om en ting som hjalp ham til å holde motet oppe da urolighetene sto på som verst.

– Jeg ba hver dag. Jeg fryktet ikke, fordi jeg stolte på Gud hele tiden.