Jakten på den kristne politikken

Både Kristelig Folkeparti og Partiet De Kristne har hatt landsmøte i helgen. Dagen dro ut på veiene i Nordhordland for å finne den kristne politikkens røtter.

Året er 1933. Franske styrker har akkurat trukket seg ut av Rhinland, og den tyrkiske hovedstaden heter ikke lenger Konstantinopel, men Istanbul.

I Norge har styret ved Nationaltheatret vedtatt å avslutte visningen av Marc Connellys «Guds grønne enger» etter press fra folket som mente at stykket var blasfemisk.

Venstre, som i lang tid har innhentet kristne stemmer som epler i fruktbar Hardanger-høst, fikk brorparten av skylden for det mange så på som en altfor liberal kulturutvikling.

En av partiets politikere, Nils Lavik, takket for seg og ble nyoppstartede Hordaland Kristelig Folkepartis aller første representant på Stortinget. Det samme året fikk partiet mest stemmer i landets tredje største fylke, med en oppslutning på 17,2 prosent.

– Han var egentlig predikant, og ikke spesielt begeistret for det politiske spillet. Det var nok heller slik at han ble bedt om å stille som KrF sin kandidat, enn at han søkte politikken selv i første omgang, sier lokallags­leder Stian Lavik i Meland KrF om oldefaren Nils.

LES: Norske Ebba (28) er partileder i Sverige

Tenner på politikk

Det er 2015, og i Bergen er det meldt storm. Ingenting tyder imidlertid på at vindkastene vil inntreffe med det første. Det er sommer for noen timer, og nesten ingen biler på det som er et lappeteppe av en vei.

På den ene siden – mark, knauser og knatter, og på den andre siden – lyden av maskiner og bygninger som er i ferd med å bli reist.

Nordhordlandsbroen er passert. Det samme gjelder Ikea i Åsane. På et skilt står det Meland kommune.

Det var her Nils Lavik valgte å bosette seg. Han bygget et hus ytterst på Kråkeneset ved Salhusfjorden. På den måten kunne han ta sjøveien til jobben sin ved indremisjonens bibelskole, som den gang lå plassert i C. Sundtsgate i Bergen sentrum.

Nils er død, men huset står ikke tomt. Nå er det oldebarnet Stian som bor der, sammen med sin kone Beate og tre barn.

Det lukter lokalpolitiker allerede i oppkjørselen.

– Nils var opptatt av det som var ekte. Han hadde en veldig omsorg, og brydde seg om det sosiale aspektet i politikken, sier Stian Lavik.

LES OGSÅ: Jakten på en menighet

Han rakk aldri å treffe oldefaren sin. Likevel har han gjort seg opp et bilde på bakgrunn av ting han har blitt fortalt.

– De siste fem årene har jeg kjent at det er noe som har vokst seg sterkere i meg, og det er litt av de samme tingene som Nils var opptatt av. Sosiale spørsmål tenner meg, sier han.

En Bibel i bagasjen

Husets gang og overværelser virker ikke å ha gjennomgått noen form for modernisering siden de ble bygget. Stuen er sjarmerende i en nostalgisk brytning med nåtiden. KrFs medlemsmagasin Idé, med partileder Knut Arild Hareide på forsiden, ligger ensomt på en krakk. På den ene veggen henger oldefar Nils og ser på folk som går forbi.

Stian Lavik selv sitter i en sofa med rosa puter.

For tiden arbeider han med å utarbeide partiprogrammet til Meland KrF, med kampsaker som helse- og omsorg, turstier, veibygging og grønne områder.

– Det kristne engasjementet må strekke seg lenger enn til oss selv, våre nærmeste og menighetene. Jeg har veldig tro på det å bygge et samfunn på kristne verdier, sier Lavik.

– Trenger man egentlig kristen lokalpolitikk?

– Ja, det trengs. Eksempelvis var vi en stemme i debatten rundt reservasjonsrett for fastleger da den pågikk for en tid tilbake. Vi er naturligvis også sterkt engasjerte i spørsmålet rundt søndagsåpne butikker, svarer han.

KrF-politikeren er klar på samvittighetsspørsmålet ikke døde hen i reservasjonsdebatten. Heller ikke etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo-redaksjonen, og ringvirkningene i etterkant, som førte med seg en av de største debattene om ytringsfrihet i senere tid.

– Muhammed-debatten var konsentrert rundt hva vi har rett til når det kommer til ytringsfrihet, og det er viktig. Det var imidlertid ett spørsmål som i for liten grad ble stilt: Hva er klokt?

– I slike spørsmål er en bibel i bagasjen god ballast.

Ny kjepphest

Stian Lavik har tidligere markert seg med et mistillitsforslag rettet mot justisminister Anders Anundsen (Frp) i anledning Hordaland KrF sitt fylkesårsmøte i februar. Han var ikke fornøyd med statsrådens håndtering av asylbarnsaken.

Nå har han en ny kjepphest – båtflyktninger.

I det siste har en strøm at mennesker valgt å krysse Middelhavet i et forsøk på å nå Europa. Dette har ført til at mange norske kommuner er blitt bedt om å være med på en flyktningsdugnad. Lavik forteller at han på lokalt nivå har foreslått at Meland skal ta imot flere.

– KrF er nødt til å være pådriver i sosiale saker som flyktningsproblematikk og bistandspolitikk. Samtidig må partiet være en stemme for de svake. Her blir den kristne troen en viktig brikke for samfunnsutviklingen, sier han.

Etterlyser prinsipper

Et eiketre har vokst seg stort fra en skråning foran huset, og dekker noe av utsikten mot fjorden fra stuevinduet. I hagen derimot, er den fullstendig blottet for øyet. Lavik står ved et tomt basseng med fotballer i. Snart skal det fylles med vann.

I den ene hånden, med en Kristuskrans rundt leddet, holder han en cowboyhatt. I den andre holder han konen sin, Beate. I buksebeltet henger det en lommekniv – sånn i tilfelle.

Når alt kommer til alt er Lavik stolt av å være KrF-er.

– Det er mange sterke kulturradikale krefter i dagens samfunn, men her er det ikke KrF som går i bresjen. Partiet har heller stått som en motvekt til den utviklingen vi har sett på området. KrF står for det som er annerledes, og vi må også våge å bli latterliggjort, sier han.

Noen ganger skulle han også ha sett at politikere på et generelt grunnlag var tøffere når det gjelder å holde fast ved prinsipper.

– Jeg ser at politikere ofte blir for følelsesmessig orienterte. Jeg vil ha flere stortingspolitikere som våger å være prinsipielle og ikke bare hopper på det som skjer i de korte linjene.

– Ønsker du at landets lover skal være styrt etter Bibelen?

– Bibelen er først og fremst en bok for troen og en rettesnor for troslivet. Men den er også en rettesnor for selve livet, sier Lavik og gestikulerer beskjedent i et forsøk på å danne et bilde med hendene.

– Den skal gi gjenklang i oss mennesker, og gi oss verdier og prinsipper til å ta med inn i det politiske livet. Boken farger de standpunktene vi kommer fram til. Det er mange bibelske prinsipper som konkrete og gode, og kan flyttes direkte inn i lovverket. Eksempelvis er menneskerettigheter tuftet på kristendommen, sier han.

Fornøyd med blått

Om en KrF-politiker skulle trenge blod, finnes det kanskje ikke en bedre giver en Stian Lavik. Men hjertet hans som banker for KrF, hopper fort over et slag når ting ikke er som det skal.

– Ekteskapsloven vi har fått nå samsvarer ikke med det jeg ser på som rett. Den er ikke til det beste for samfunnet, men konsekvensene kommer vi kanskje ikke til å se før om 50 til 100 år, sier han.

Meland-politikeren understreker at han likevel er mer skeptisk til forbud enn lover som åpner og gir nye muligheter.

– Ekteskapsloven er sterkt problematisk, men den åpner samtidig for et valg. Et eventuelt forbud mot omskjæring av guttebarn vil være mer problematisk fordi man da fjerner muligheten til å utøve en tro.

Etter forrige valg var det flere i Hordaland KrF som ønsket seg inn i regjering med Fremskrittspartiet og Høyre. Nå peker imidlertid flere av stemmene i en annen retning – mot Arbeiderpartiet.

Lavik tror ikke ting ville ha vært annerledes med en rødgrønn regjering. I hvert fall ikke til det bedre.

– Regjeringen som sitter nå kom inn som et friskt pust. De har valgt å se på samfunnet som noe som blir bygget nedenfra, og det mener jeg er sunt. Respekten for det private er helt fundamentalt for et åpent og fritt samfunn. Jeg mener naturligvis ikke at Arbeiderpartiet er kommunister, men de har en ideologisk grunnholdning som gjør det vanskeligere å samarbeide på nasjonalt plan. Det har historisk sett vært mindre rom for kristne verdier og prinsipper med Arbeiderpartiet, avslutter han.

Neste stopp

Noen minutter unna Lavik og Meland kommune ligger rådhuset i Knarvik. På byggets takterrasse har folk tatt seg en pause i solen, men ordfører i vekstkommunen Lindås, Astrid Aarhus Byrknes (KrF), er ikke en av dem. Når partileder Knut Arild Hareide skal ut i fødselspermisjon, er det Byrknes som skal steppe inn i utenrikskomiteen på Stortinget. Sist gang endte det med sang i spørretimen.

– Det kommer ikke til å skje igjen, sier Byrknes til Dagen og ler.

Hun løfter en kaffekopp med påskriften «Håtta du songjen» til munnen og tar en slurk. Vaflene som står på bordet er det ingen som har rørt – ennå.

– På hvilken måte er troen en motivasjon for arbeidet du gjør?

– Jeg kjenner blant annet et stort engasjement overfor medmennesker. Menneskeverd, verdier, nestekjærlighet og forvalteransvar: Det betyr faktisk noe når man setter det ut i praktisk politikk, sier Byrknes.

– Hva skjer med en kommune når KrF får makten?

– I dag har jeg for eksempel bedt stortingspolitikerne om å fortsette finansieringen av hjemmeboende også etter fylte 67 år. De kaller det en dyr ordning, men ville det ha vært billigere hvis kommunen selv måtte betale? Da er det eneste alternativet å sende de eldre på institusjon.

Byrknes, som allerede har vært ordfører i to perioder, forteller at hun i det siste har jobbet mye med teknologi som skal gi muligheter og øke verdigheten til de eldre i kommunen. Hun er klar på at det absolutt går an å trekke linjer mellom kristne verdier og prosjekter som dette.

Frykter ikke stemmetyver

KrF er imidlertid ikke alene om å stille lister i Nordhordland. De er heller ikke alene om å ha landsmøte til helgen. Det har nemlig også Partiet De Kristne, som ble stiftet på Bømlo i 2011. Partiet stiller på startstreken i hele 70 kommuner og i alle fylker ved kommunevalget som kommer. Mange ser på Partiet De Kristne som en direkte konkurrent til KrF. Det gjør ikke Lindås-ordføreren.

– Jeg kjenner ikke så veldig godt til partiet, men vet at det ble opprettet på grunn av en bompengesak. Jeg forstår ikke at vi ikke bare kan samle oss. Det kan også nevnes at jeg har opplevd en stor mangel på kunnskap hos de representantene som jeg har møtt, sier Byrknes.

Samtidig stiller hun seg undrende til hva partiet har å komme med på kommunalt nivå. Hun ramser opp eksempler på problemstillinger i kommunen, som finansieringen av hjemmeboende, og spør:

– Hva er det de egentlig vil?

Prioriteringer

På Knarvik kjøpesenter, et steinkast unna rådhuset, subber ungdommer med tunge skolesekker bortover gulvene. Klokken er blitt ett, og foruten pensjonistene utgjør de majoriteten av de besøkende.

På en kafé med kraftige trebord, nesten som en del av inventaret, sitter det en gruppe eldre menn. Kristen politikk interesserer dem ikke, men det er enighet om at mye kunne vært gjort annerledes fra kommunen sin side i lokalmiljøet.

– For eksempel ble det brukt en haug med penger på en ny kirke. Samtidig holder en nydelig, eldre kirke på å forfalle fordi det ikke finnes penger nok til å gi den et lag med maling, sier Arne Larsen (67).

– Også skal de slå sammen kommuner og legge ned skolen, skyter Øyvind Myr (68) inn.

Larsen og Myr bor begge i nærområdet. De er usikre på om ting ville ha vært annerledes om et annet parti hadde hatt makten i kommunen. – Ordføreren virker jo dyktig, sier Myr.

– Merker dere at det er KrF som styrer?

– Nei, avslutter Larsen.

Medlem nummer én

En hylkje er en treamber, en slags avlang bøtte som folk bar melk i på ryggen før i tiden. Det er også et sted i Bergen kommune. På Hylkje ligger det lille gårdsbruket til Mikael Leirgul, fylkeskandidat og forfatter av prinsipprogrammet til Partiet De Kristne.

Det er han som er i andre enden av telefonen.

Han forklarer veien til huset som ligger et stykke fra hovedveien. Det han kaller en romantisk gåtur, er mer som trim å regne. På toppen av en bratt grusvei står han ved et hønsebur og smiler.

Leirgul, som er tidligere bibelskoleelev ved Levende Ord, er ikke utelukkende enig med folk som påstår at KrF og hans eget parti er konkurrenter.

– Jeg mener ikke at Partiet De Kristne og KrF er rivaler bare fordi de er «kristne» partier. Jeg stemmer jo ikke på et parti bare fordi det er «kristent», men fordi jeg er enig i politikken deres. De som er mest enige med KrF vil fortsatt stemme KrF. De som er mest enig med Partiet De Kristne, må selvsagt stemme på oss, sier han.

Leirgul, som er Partiet De Kristnes medlem nummer én, er klar på at det bør eksistere skillelinjer mellom tro og politikk.

– Det var noen som gjerne ville trykke De ti bud på prinsipprogrammet. Vi klarte heldigvis å styre unna den. Det ville ikke vært særlig bra, sier han.

Derfor er politikeren også delt i sin mening om navnet på partiet.

– Navnet «De Kristne» har sine fordeler og ulemper. Det ga jo bra oppmerksomhet i startfasen, men det kan samtidig virke litt ekskluderende. Etter hvert tror jeg ikke folk vil tenke så mye over hva navnet betyr; det vil i større grad bli et varemerke.

Synes menigheten svikter

Mikael Leirgul går til Bibelen for å forklare sin politiske tankegang:

– Det er jo Gud som har funnet opp nasjonen, og han har en klar tanke om hvordan den skal organiseres. Når alle holder seg til sitt mandat, følger det både kraft og autoritet til å løse oppgavene på en god måte, sier han.

Ifølge Leirgul er familiens mandat for eksempel å fostre og undervise barna, samt ta vare på sine eldre. Markedet har fått mandat til å drive med næringsliv, forklarer han. Han mener statens mandat er å «straffe det onde og rose det gode», altså lovgivning, politi, domstoler og forsvar. Til slutt er det menighetens mandat, som Leirgul mener er forsoningens tjeneste, noe som også innebærer å helbrede syke og hjelpe de fattige.

– Staten har altså ikke fått mandat til å forsørge. Når man begynner å flytte oppgavene rundt, er de ikke lenger under delegert autoritet. Da begynner det å tulle seg, sier han.

– Mener du at velferdsstaten ikke er Guds vilje?

Leirgul tenker seg om.

– De Kristne har ikke vedtatt å legge ned velferdsstaten. Staten har plukket opp eldreomsorg og trygd fordi menighetene har sviktet. Nav, helsevesenet, den offentlige skolen og barnehagene har oppstått fordi menighetene ikke har gjort jobben sin, sier han.

– Betyr det at velferdsstaten bør bygges ned?

– Jeg skulle gjerne hatt et samfunn der velferdsstaten ikke var nødvendig, fordi menigheten og familien tok sine oppgaver på alvor. Men å si at den på sikt «skal bygges ned» blir feil, for da begynner man i helt feil ende. Vi kan jo ikke sparke vekk krykkene før foten er frisk.

Leirgul understreker at det må være et «betongdekke» mellom den kristne tenkningen som ligger bak synet på samfunnet og politikken som Partiet De Kristne fronter. Politikken må stå på egne bein og kunne argumenteres for uten at det refereres til Bibelen, mener han.

– Hvordan skal dere da begrunne politikken?

– Slagordet er frihet og trygghet for alle. En mindre stat gir både mer frihet og ansvar for den enkelte, sier Leirgul, og understreker at Partiet De Kristne ikke ønsker det han kaller en «Al-qaida-stat», altså et land med et lovverk som følger Bibelen slavisk.

Han reiser seg fra sofakroken hvor han har tilbrakt den siste timen.

I Hylkje regner det nesten like mye som i Bergen, altså rundt 250 dager i året. På dette tidspunktet ville imidlertid også en hordalending bli overrasket om det skulle begynne å dryppe. Til og med vinden, som småflørter med det som er av gress i nærheten, varmer. Likevel er det akkurat det som skjer. Mikael Leirgul står i ytterdøren og vinker, mens lunkent regn faller lydløst mot gresset og grusen ute i gården.

– Håper jeg ikke skremte dere, sier han.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen