Hvis KrF forsvinner fra Stortinget

Hvis KrF forsvinner fra vår nasjonalforsamling og blir svekket som politisk kraft i Norge, vil ikke minst kirken merke det i en tid da toleransen mer og mer har fått enveiskjøring, og trosfriheten på mange måter er truet.

Jeg tenker på stortingsvalget og den berømte sperregrensen på fire prosent. Meningsmålingene siste året har ikke vært oppmuntrende med noen unntak, men det er valgdagen som teller.

Men hvis KrF forsvinner fra Stortingssalen vil det få konsekvenser på mange områder i landet vårt, og ikke minst for kristne kirker og organisasjoner.

Derfor oppfordrer jeg til bred kristen samling rundt KrF ved det kommende valget. Det handler ikke om at partiet er perfekt eller imøtekommer alle forventninger eller synspunkt i et mangfoldig kristen-Norge, men fordi ingen av oss ønsker konsekvensene av at partiet forsvinner.

Allerede som tenåring engasjerte jeg meg i KrF og KrFU. Som 15-åring representerte jeg Buskerud ved ungdomspartiets landsmøte. Likevel, som ung predikant og etter hvert pastor la jeg partipolitikken på hylla.

Evangeliet er til alle og døren til menneskers hjerter skal ikke lukkes på grunn av politiske meninger, og som pastor er man pastor for medlemmene uansett hvilket parti de stemmer på.

Som ledende pastor i Stavanger i tretti år valgte jeg derfor å være politisk uavhengig. Likevel, som samfunnsengasjert person, var jeg tydelig på de varige og slitesterke verdier vi finner i Bibelen og som hele samfunnet behøver.

Bønn for landet og de som styrer og regjerer, uavhengig av politisk farge, og samfunnsengasjement har alltid vært en sterk tone i mitt liv og i menigheten. Aksjonen «Norge tilbake til Gud» på 90-tallet viste dette tydelig.

På samme måte som Arbeiderpartiet har et spesielt forhold til fagbevegelsen, har KrF hatt og bør fortsatt ha et nært forhold til kristen-Norge.

Kirken må ikke bli et politisk redskap for noen eller noe, men det betyr ikke at den skal stille seg utenfor et aktivt samfunnsengasjement. Samtidig er samfunnet sekularisert og Bibelens verdier er ikke på samme måte et folkeeie som for noen tiår siden, og kirkebildet har blitt mye mer mangfoldig.

Men KrF må aldri glemme at den opprinnelige visjonen var å være et salt og lys i det politiske Norge. Ved årets Stortingsvalg er KrF mer enn noen gang avhengig av at et stort antall stemmer fra den aktive kristne kirken for å komme over sperregrensen og beholde sin styrke som en betydelig politisk maktfaktor.

I verdikampen vil en samfunnsengasjert kirke og KrF ha mange sammenfallende ønsker og synspunkt og faktisk være avhengig av hverandre.

KrF er et verdiparti og et sentrumsparti. Det blir brukt mye krefter på å samle partiet og fenge bredt. Det er et tankekors at partiet de siste tjue år i sin streben etter å bli bredere og større, har blitt mindre.

Dessverre blir partiet ofte for «grått og utydelig» i stedet for lysende gult. Jeg synes Norge har en god regjering med Erna Solberg som statsminister, og KrF bidrar positivt. Slik meningsmålingene er nå, ser det ut som vi får en rødgrønn regjering. Fra en side kunne det være bra for KrF med noen år i opposisjon.

Det er slitsomt i lengden å sluke kameler og inngå kompromiss. Likevel, i regjering kan mye utrettes. Størrelsen på partiet vil uansett bestemme innflytelsen. Men det er påtagelig hvor stille KrF er blitt i f.eks debatten om rus og rusreform. Samarbeid med Venstre som er ett av de partiene som står langt fra KrFs verdier på flere områder, koster. Med tanke på høstens valg er noe blitt «lettere» for KrF etter at det nye partiet Sentrum viste sitt «ansikt» i flere verdisaker.

Arbeiderpartiets vedtak om selvbestemt abort inntil 18 uker, for ikke å snakke om SVs vedtak om 22 uker, viser en urovekkende utvikling i samfunnet. Nå har KrF en mulighet til å markere seg på ett av partiets kjerneområder, livsrett og menneskeverd, og vinne tilbake velgere og vinne nye velgere!

Jeg hører en del misfornøyde røster fra kristent hold, både fra konservativ og liberal side, og fra mer høyreorienterte eller venstreorienterte. En skal være forsiktig med å plassere hverandre i disse «båsene», men jeg håper at det på tross av uenigheter blir en «kristen-mobilisering» for KrF ved dette valget.

Jeg er heller ikke fornøyd med alt i KrFs program og politikk, og savner ofte mer tydelighet, men det finnes heller ikke et politisk parti skreddersydd for hver og en av oss.

Hvis KrF forsvinner fra vår nasjonalforsamling og blir svekket som politisk kraft i Norge, vil ikke minst kirken merke det i en tid da toleransen mer og mer har fått enveiskjøring, og trosfriheten på mange måter er truet.

Det vil komme nye forslag som ytterligere vil svekke det kristne menneskesynet og trosfriheten, og begrense friheten og støtten til friskoler, kristent barne- og ungdomsarbeid osv. Det kan bli en «blåmandag» for Kristen-Norge å våkne 14. september og se at KrF er under sperregrensen.