Gi ikke opp for tidlig!
«Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det. De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted» (Salme 90,10).
Moses som skrev denne salmen ble selv ett hundre og tjue. Men det var først de siste førti årene av hans liv, etter at han fylte åtti, at han bar en hel nasjon av fattige, misfornøyde og vantro mennesker på sine skuldre.
Likevel sier 5. Mosebok 34,7: «Enda var hans øyne ikke matte og hans livskraft ikke svekket.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Om Moses siste førti år var bedre enn de foregående åtti er det også sant at de var fulle av strev og urett. Hvordan kunne Moses utholde slike ytre påkjenninger? Svaret ligger uten tvil i hans gudsfrykt og relasjon med den evige Gud.
Aldri før eller siden har noe menneske på jorden over tid blitt utsatt for et så overnaturlig nærvær. I to perioder på førti dager talte han med Herren ansikt til ansikt. Refleksjonen av Guds herlighet var så sterk at han måtte dekke ansiktet til når han talte med israelittene.
Kontrasten til folkets manglende gudskjennskap kunne ikke ha vært større. For Moses var ikke bare fortrolig med Guds gjerninger – han kjente Guds veier. Derfor ble Moses, midt i sitt strev og kamp mot urett, det ytterste forbildet på den endelige mellommannen; Jesus Kristus.
Hvem vet om ikke dine siste år også blir viktigere og mer fruktbare enn de første?
Trenger du mer åndelig påfyll?
