Generalsekretær med raus tabbekvote

Den nye generalsekretæren i Normisjon har et symbolsk viskelær på pulten sin – «for really big mistakes».

Anne Birgitta Langmoen Kvelland er første kvinnelige leder i en av Norges største konservative misjonsorganisasjoner.

1. april inntok hun sjefsstolen etter Rolf Kjøde.

Feminim touch

Kontoret har fått en feminim touch etter at den nye generalsekretæren flyttet inn. Den røde ryen på golvet er ny. Det samme er putene i sofaen og de røde pyntebokser i vinduet.

Kvelland var bare ni da hun opplevde at Gud kalte henne til misjon. Hun og ektemannen Leif Gordon var klar til å reise ut for den internasjonale lagsbevegelsen IFES på 90-tallet, men opplevde at de på en forunderlig måte ble stoppet. Nå lever de ut misjonskallet sitt på Søndre Nordstrand, i et lokalmiljø med en stor prosent innvandrere.

– Mannen min var ute og malte flere timer forrige helg. Da han kom inn, bemerket han at han ikke hadde hørt en eneste forbipasserende som snakket norsk, forteller hun.

Habil kaffedrikker

Nederst i bokhyllen står en kurv med et lite utvalg av kaffe, en gave fra internasjonal avdeling. I motsetning til sin forgjenger er Kvelland en habil kaffedrikker, og snakker gjerne med kollegaer over en god kopp kaffe. Og fremst på skrivebordet ligger et stort viskelær til fri benyttelse, med følgende tekst: «for really big mistakes».

– Vi er nødt til å våge å satse såpass mye at vi tryner innimellom. Jeg jobbet en gang med en leder som sa at vi skulle ha en tabbekvote på 7 x 70. Det lærte jeg mye av, sier hun, og legger til at de har følgende motto hjemme: «Bedre med krigsskader enn liggesår».

Utfrysning

Kvelland vokste opp i et kristent hjem, og ble mobbet på barneskolen i Solør, der det var få andre kristne.

– Det var vel først og fremst en utfrysning. Jeg var utenfor og passet på en måte ikke inn.

Det var i den perioden hun tok et bevisst standpunkt som kristen, mest av alt fordi hun trengte et fast holdepunkt i livet. Og det var i den fasen hun opplevde at Gud kalte henne til å bli misjonær. I voksen alder reiste to av søsknene hennes ut som misjonærer til henholdsvis Ecuador og Brasil. Selv var hun med i «vordende gruppe» i regi av Santalmisjonen, men det ble med det.

Et verdensvidt samfunn

– Barna må få høre fra de er små at de er borgere i et verdensvidt samfunn, og at de ikke bare har ansvar for oss selv. Det er viktig å så inn tanken om å dele; både penger og vår tro på Gud. Det henger veldig nøye sammen i min tenkning, sier hun.

Som sjef i Normisjon er hun opptatt av at arbeidet hjemme og ute skal ha tre dimensjoner: forkynnelse, det diakonale og tegn og under.

– Det bibelske verdensbildet rommer det, og menighetene i NT er bærer av alle de elementene. Tradisjonelt har vi hatt veldig vekt på Ordet, og det er viktig. Men personlig vil jeg jobbe for å få det diakonale på plass, og oppmuntre til åpenhet for tegn og under. Der har vi mye å lære av samarbeidskirkene våre, mener hun.

Mindre hektisk

De første månedene som generalsekretær beskriver hun som travle, men mindre hektisk enn før. Større prosesser og litt mindre «hands on». Personlig har hun ikke fått noen negative reaksjoner på at hun er første kvinne i sjefsstolen.

– Du er utdannet teolog, men lot deg ikke ordinere til prestetjeneste. Hva var grunnen til det?

– Det skyldes vel kort og godt at det aldri har vært noen stilling det har vært aktuelt å bli ordinert til.

God balanse

– Hva blir det viktigste i Normisjon i tiden fremover?

– Jeg tror forsamlingene kommer til å bli viktige fremover. Dessuten blir det viktig å få en god balanse og sammenheng mellom misjon internasjonalt og misjon i Norge. Vi trenger å jobbe med kulturen i Normisjon, og kultur henger igjen sammen med struktur. Videre skulle jeg også ønske at vi fikk jobbet mer med identitet i bevegelsen.

Kvelland anslår at det er rundt 1000 ansatte i Normisjon, hvis en tar med hele konsernet. Alle enheter er selvstendige og bygd sammen nedenfra. Mange har et eierforhold til den lokale enheten de er med i, men har lite kontakt med organisasjonen forøvrig. Som lærer og rektor ved bibelskolen i Staffeldtsgate var hun først og fremst knyttet til skolen, og hadde et eierforhold til den. Hun tror de har mye å vinne på å bygge identitet, slik at hver enkelt opplever at hører sammen i et større fellesskap.

Vekst i ytremisjon

– Du har selv ledet internasjonal avdeling i Normisjon. Ser du for deg en vekst i ytremisjonsarbeidet?

– Ja, helt klart. Vi ønsker å sende ut flere misjonærer, og øker satsingen i Sør Asia og Vest Afrika, som blir de områdene vi kommer til å satse mest på fremover. I vår sendte vi blant annet ut fire nye til Bangladesh, og to til Senegal. Det gjorde sterkt inntrykk på oss da vi skulle lage langtidsstrategi til generalforsamlingen i 2012 at mesteparten av misjonsarbeidet drives i områder der folk har hørt om Jesus. Det ønsker vi å gjøre noe med.

Nedgang i misjonærer

Da Normisjon ble etablert i 2001, var mange skeptiske til om engasjementet for ytremisjon ville bli svekket. Antall misjonærer har gått ned, men Kvelland understreker at ytremisjonsarbeidet ikke ene og alene kan måles ut fra det.

– Det er en dreining mot å jobbe mer mot partnere ute, og det er en større forståelse i dag for at de vi ønsker å nå sitter med kunnskap og kompetanse selv, sier hun.

– Men det er vel en kjensgjerning at satsingen på indremisjon er størst?

– Ja, men det er i grunnen ikke så rart. Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet var to ulike størrelser før fusjonen. Nå er det viktig at vi har fokus på at vi er én bevegelse med samme visjon: Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag!