Forhørt om hva han forkynte

Hver mandag i flere år måtte pastor Vasile Alexandru Talos stille til forhør for å svare på spørsmål om hva han hadde sagt under søndagens gudstjeneste.

– Jeg vokste opp i en baptistfamilie, men ble omvendt da jeg var 20 år gammel, forteller Talos.

Året etter ble han døpt. Det var imidlertid ingen selvsagt sak. Dåp måtte godkjennes av myndighetene. Og de ga også direktiver om hvordan menighetene skulle drives og organiseres.

I 1962 ble rundt en tredel av bapistkirkene i Romania stengt, ifølge Talos. I Bucuresti ble seks små menigheter stengt og slått sammen.

Livsfjern forkynnelse

Etter at han var ferdigutdannet ved det baptistiske seminaret i Bucuresti i 1969, var han pastor i 20 år under kommunistregimet. Fra starten var han lidenskapelig opptatt av forkynnelsen. Men myndighetene hadde skaffet seg informanter som rapporterte om hva han sa.

– Etter en stund, kanskje våren 1970, døpte jeg en gruppe mennesker utenfor Bucuresti uten godkjennelse. Etter dette begynte de å legge press på meg. Hver mandag morgen måtte jeg gå til rådhuset og svare på spørsmål fra tilsynet for religiøs virksomhet, forteller han.

Utspørringen var godt forberedt. Tjenestemannen viste til konkrete utsagn i prekenen hans og ba ham forklare dem.

– De ville tvinge meg til ikke å være så lidenskapelig, og prøvde å lære meg hvordan jeg skulle preke, forteller han. For eksempel reagerte de på forkynnelse som anvendte bibelteksten på dagliglivet.

– Forkynnelsen skulle ikke ha noe med folks liv å gjøre, sier han

Trukket i lønn

På en langfredag viste pastoren til at Pontius Pilatus ikke fant skyld hos Jesus. Det hadde heller ikke Karl Marx gjort, fortalte han med henvisning til en av Marx´bøker.

– Neste dag ble jeg tatt til det nasjonale hovedkvarteret for de religiøse myndighetene, der den øverste sjefen forhørte meg. Generalsekretæren i baptistunionen ringte meg og lurte på hva det var jeg sa. Han sa også at han ikke var sikker på at jeg kunne være pastor lenger, forteller Talos.

Generalsekretæren prøvde å unnskylde den unge pastoren med manglende erfaring og minnet ham også om de ikke–godkjendte dåpshandlingene.

– Han ba meg komme til sans og samling.

Pastoren forteller at den offentlige tjenestemannen ba baptistgeneralen om å trekke ham 25 prosent i lønn i tre måneder.

– På den tiden var en pastorlønn så lav at vaskehjelpen i menigheten tjente bedre. Heldigvis sørget svigerfaren min for oss. Men jeg ble advart om at neste straff ville bli hardere, sier han.

Strengest i starten

Mange kirkeledere ble lokket med at de kunne samarbeide med myndighetene og dermed få lettere kår. Presset var imidlertid langt sterkere på 1950–tallet. Da brukte myndighetene i langt større grad makt mot dem de oppfattet som motstandere av kommunismen.

I 1964 ga myndighetene amnesti til 10.014 fanger, ifølge tall fra Securitate, og la seg på en noe mildere linje.

– I perioden fram til 1973 fengslet de ikke mennesker så lett, men de la press på kirkemedlemmer. Man kunne blant annet bli nektet forfremmelse på jobb og bli utestengt fra skoler og visse yrker, forteller Talos.

Spådde kirkedød

Særlig gjaldt det yrker der tilslutning til den kommunistiske ideologien ble vurdert som viktig.

– Vi hadde heller ikke lov til å ha smågruppemøter. Grunnen var at vi kunne forstyrre naboene. Men det var lov å drikke seg full og rope og skrike, konstaterer han ironisk.

Han tror motivasjonen til myndigheten var å ta motet fra menighetene. Og det ga resultater. Det fantes pessimistiske stemmer også i baptistenes rekker som spådde at kirkene kom til å dø ut.

De kunne ha problemer med å skaffe stoler eller musikkinstrumenter, for alle slike innkjøp måtte godkjennes av myndighetene. Og i avisene kunne de bli anklaget for alt fra pengemisbruk til planer om å emigrere til USA.

Sliten av motstand

For hans del var det likevel ikke noen løsning å lystre myndighetenes krav.

– Som pastor sa jeg at jeg fulgte kallet fordi jeg vil oppmuntre mennesker til å følge etter Jesus, sier han.

Stadige forhør og andre kjepper i hjulene gjorde imidlertid at oppgaven ble slitsom. Talos lengtet etter noen å støtte seg til.

– Jeg gikk til en ti år eldre pastor i en mindre menighet og sa at jeg trengte hjelp, og noen å be sammen med. Jeg kjente meg veldig alene i Bucuresti. Han spurte: Hvem har sendt deg? Er det Securitate?

Mistenksomheten ble overvunnet. Snart var de fire pastorer som møttes for å støtte hverandre.

Offisielt hadde menighetene frihet, men rammene var trange. De kunne samles to timer lørdag og tre timer søndag. Ellers var ingen aktiviteter lovlige, herunder barne– og ungdomsarbeid, evangelisering og annet utadrettet arbeid. Kampen for å få en ny bygning til menigheten ble også svært langdryg.

– Men etter at jeg ble pastor, vet jeg ikke om tilfeller der pastorer ble fengslet, sier han.

Lovet bedring

Krenkelsene var likevel så mange og plagsomme at han og flere så seg nødt til å gjøre noe. I 1973 skrev han et brev til Nicolae Ceausescu for å fortelle om problemene. I tillegg til pastorutdannelsen hadde han studert juss, og han argumenterte for at restriksjonene stred mot rumensk lov. Rundt en tredel av de 300 baptistpastorene i landet signerte brevet. Resultatet ble en invitasjon til departementet som hadde ansvar for religiøse saker.

– De viste oss brevet, der flere setninger var understreket med rødt, visstnok av Ceausescu selv. Så sa de at de ville løse problemene, hvis vi sluttet å lage støy, forteller han.

Etter dette tok de seg frihet til å ha lovsangsmøter, døpe fritt og evangelisere.

– Fra da av levde vi som frie, sier pastoren.

Fryktet omveltning

Fri tilgang til bibler fikk de likevel ikke, og media fikk de ikke ta i bruk. Men de kunne for eksempel invitere den indiske evangelisten Samuel Kamaleson til å forkynne i Bucuresti en hel uke tidlig på 1980–tallet.

Situasjonen skulle imidlertid bli verre mot slutten av kommunismens dager.

– Securitate begynte igjen å legge press på noen kristne. De var redde på grunn av det som skjedde i Polen, sier han.

Der hadde fagbevegelsen Solidaritet samlet en bred antikommunistisk grasrotbevegelse i løpet av 1980–tallet. Den inkluderte alt fra ledere i Den romersk–katolske kirke til sosialdemokrater. Våren 1989 fikk de også delta i valg.

Midt på 1980–tallet påsto rumenske myndighetspersoner at det var kommet en lov som forbød kontakt med utlendinger. Fra sine jusstudier visste Talos at en gyldig lov skulle være offentliggjort, men ingen tjenestemenn ville vise ham det aktuelle dokumentet. Muntlige påstander om en angivelig lov ville han ikke love å rette seg etter. Igjen ble den indiske evangelisten invitert.

– Vi snakket om å organisere et nytt evangeliseringskorstog, forteller han.

Skadet av kræsj

Men da de var på farten i en minibuss, ble de påkjørt bakfra med et smell. Bakruten ble smadret. Talos satt i baksetet og dundret pannen mot noe hardt. Omtåket ble han sendt til sykehus.

– Men jeg ble sparket ut igjen ganske snart, forteller han.

De hadde gitt ham bandasje, men ikke fjernet alle glassbitene som satt fast i hodet hans, så det måtte han få andre til å hjelpe seg med. Fortsatt har han et stort arr på den ene siden av pannen. Han er overbevist om at det var sikkerhetspolitiet som fulgte etter i en bil og kræsjet med vilje for å sette ham ut av spill.

Blandede følelser

De siste 16 årene av kommunisttiden opplevde han en relativ frihet som pastor. Likevel var det en uvirkelig opplevelse da han i 1989, for første gang på 45 år, fikk høre kristne sanger på rumensk radio.

– Jeg gråt av glede, sier han.

Utviklingen som er skjedd senere, har Talos blandede følelser for. På den ene siden opplever han at folk er friere fra gamle forestillinger og fordommer, på den andre siden blir mange mer kritiske til religion i sin alminnelighet.

– Nå er det mye mer åpenhet for sekularisme, sier pastoren.

Han gir ikke opp av den grunn. I en periode etter kommunismens fall har han vært president i baptistunionen i Romania. De siste 15 årene har han vært pastor i en ny menighet, noe han har fortsatt med selv om han har passert 70.

– Vi leier et lokale midt i byen og samles ellers i hjemmene. Vi bruker ikke penger på en bygning, forteller han.

Budskapet er viktigst, noe som også kommer til uttrykk i navnet på menigheten. Oversatt til norsk er det «Godt nytt baptistkirke.»