Før Gud blir glemt

Magnus Malm møter mange kristne som plages av at de lever som om Gud ikke finnes. Med sin nye bok prøver han å bryte tausheten om temaet.

Som svenske bor han i det som er verdens mest sekulariserte land, ifølge World Value Survey. Bare en av fem svensker oppgir at de tror på Gud i en eller annen forstand av ordet. Men sekulariseringen foregår ikke bare i kulturen eller samfunnet. Malms erfaring er at den preger både menigheter og den enkelte kristne på måter som er mye mer truende for troens overlevelse.

– På et vis skriver man alltid for å bearbeide sitt eget liv, sier Malm til Dagen om sin ferske bok «Som om Gud ikke finnes». Den nettopp er kommet på norsk.

Setter ord på

Erfaringen av å leve som om Gud ikke finnes, er noe han ofte møter i arbeidet sitt med åndelig veiledning.

– Jeg ser hvordan mennesker lider under dette, og av at det prates så lite om det, sier Malm. Han påpeker at det vi ikke snakker om, ofte får stor makt over oss.

– Derfor er det svært viktig å bryte tausheten og sette ord på den, sier han.

LES: Unge vil bli muslimer

Offermentalitet

En grunntanke i boken er at kirken må komme ut av offerrollen og se ansvaret den selv har for sekulariseringen eller avkristningen.

– Offerrollen er lammende, sier Malm, som håper å bidra til at samtalen kommer inn på et bedre spor.

Han mener nemlig det er riktigere å si at kirken sekulariserer verden enn at verden sekulariserer kirken. Og dette er skjedd ved at kirken har tilpasset seg elitens krav, både intellektuelt, kulturelt, økonomisk og politisk.

– Man står igjen med en form for fornuftig og livløs religion som har lite med evangeliet å gjøre, sier han.

I neste omgang mener han troen er blitt gjort privat og individuell. Konsekvensen blir at kirken blir stadig mer marginal.

Savner mening

Overfor en verden der mange har en religiøs overbevisning, mener han det blir tydelig at vår kultur har fått en overtro på fornuften.

– Fornuften gir ingen veiledning. Den kan like gjerne havne i helvetet som i himmelen. Den kan brukes til å utvikle både en konsentrasjonsleir og en vaksine, sier han.

Og for den som søker mening med livet, mener han fornuften kommer sørgelig til kort.

– Det ser vi i vårt møte med islam i dag. Vårt eneste svar til dem er prinsippet om ytringsfrihet. Det er et ekstremt fattig svar. Som trosbekjennelse holder det ikke å leve på, og definitivt ikke å dø på, sier han.

Kirkelig retrett

Her mener han den kristne kirke gjennom evangeliet har et helt unikt alternativ, men det skorter på frimodigheten.

– Kirken har hatt en tendens til å leve på retrett. Den har bøyd seg og har et ekstremt lavt selvbilde. Det er akkurat slik et individ kan ha det hvis man er blitt helt og holdent marginalisert fordi andre har tatt over spillebrettet, sier han.

Et symptom på dette ser han når den kristne kirke må skilte med «kjendistro» og nye påfunn for å få oppmerksomhet.

– Man låner andre menneskers «sterke jeg». Har du lav selvfølelse, låner du den hos andre. Så skjer det en fornedring hver gang. Man kan prøve å bøte på det med populisme, medieutspill og så videre, men folk gjennomskuer jo det der, sier han.

Hele livet

Etter Malms syn gjelder utfordringen både konservative og liberale kirkelige miljøer, om enn på forskjellig måte.

– Det er viktig å se hvor villedende disse etikettene er. I sekulariseringen samspiller de heller. Den klassiske liberale teologien gir seg på troskjernen – som historisiteten i evangeliene, om Jesus faktisk har stått opp, om inkarnasjonen virkelig er skjedd, om undrene har funnet sted og så videre. Den konservative teologen står vakt om troens kjerne, men sekulariserer alt annet. Troen har ingenting med økonomi, miljø og arbeidsliv å gjøre, sier han.

For en bibelsk kirke mener han det er avgjørende å fastholde alle sidene av livet og samfunnet har med troen å gjøre.

Aktiv bibelbruk

I boken bruker Malm aktivt Bibelen, også Det gamle testamente. Han oppfatter at mange kristne er forlegne på Bibelens vegne og ser dette som et annet tegn på sekularisering. Et sted han holdt foredrag for prester, fikk han etterpå høre at det var så uvant at noen brukte Bibelen under en slik samling.

– Av en eller annen grunn har det sneket seg inn en tanke om at Bibelen ikke er relevant eller interessant og at vi dermed må gå et annet sted. Men jeg vet ikke om noen annen bok som er så relevant og interessant om den brukes på en kreativ måte, sier han,

Offensiv rolle

I møte med Bibelen oppdager han også at kirken skal innta en langt mer aktiv og offensiv rolle i samfunnet enn den er blitt vant med i Norden. Han understreker at det ikke dreier seg om å søke politisk makt, men om å være et fellesskap som likevel har stor betydning på mange områder.

– Det er kirkens naturlige arena. Der kan den utfordre både privatiseringen og de tradisjonelle maktstrukturene, sier han.

Som eksempel på hva dette kan innebære i praksis, nevner han borgerrettsbevegelsen i USA, som kjempet for svartes rettigheter.

LES: Ungdom likegyldig til frelsen

Profetisk kraft

Drivkraften skal imidlertid ikke være en drøm om å lykkes, men et ønske om å følge Jesus Kristus.

– Kirken har et større potensial for utholdenhet enn mange andre bevegelser. Vi gjør det bokstavelig talt for Gud. Den kristne etikken er en respons på hvem Jesus er. Friheten fra resultattenkning har til alle tider hatt en veldig profetisk kraft. Det er ikke lett å manipulere en slik kirke og ta fra den motet, sier han.