Finnes «no platforming» og «safe spaces» i dagens menighet?

Krenkelsekulturen har nådd menigheten, og man vokter sine ord nøye.

Etter å ha lest Vebjørn Selbekks gode leder på lørdag, sitter jeg igjen med to uttrykk: «safe spaces» og «no platforming». Dette var helt ukjente ord for meg frem til lørdag, men det slo ned i meg; monn ikke dette også finnes i dagens menighet, ikke bare i den sekulære sfære.

Selbekk forklarer at «safe spaces» er områder på universitetene i USA «der man skal slippe å bli konfrontert med meninger og holdninger som går på tvers av deres egne».

Jeg tror dessverre dette også gjelder dagens menighet. Bibelen sier at i de siste tider skal man ikke tåle den sunne lære, men ta seg lærere som forkynner det som klør i øret.

Det vil si at vi ikke vil høre det som utfordrer oss eller kaller til omvendelse. Vi vil ikke høre om synd og dom, for det får oss til å føle oss uvel og ukomfortable.

Vi vil høre at Gud elsker oss og at vi er gode nok. Menigheten skal være en slik «safe space» der vi skal ha det hyggelig og greit og bli spart for ubehagelig forkynnelse.

Dette er et resultat av tiden vi lever i, og også oppmerksomheten rundt usunne ledere og usunne menigheter. Ingen har lyst til å få dette stempelet på seg, og pastorer og ledere trør ekstra varsomt for ikke å støte noen.

Krenkelsekulturen har nådd menigheten, og man vokter sine ord nøye. Rett retorikk er tidens mantra.

«No platforming». Hvem slipper da til på plattformen? Det blir de «snille» og populære forkynnerne. De som sier det folket liker å høre, men ikke nødvendigvis det de trenger. Dette fenomenet er slett ikke nytt i menighetsammenheng, men har eksistert til alle tider.

Bibelen er full av eksempler, og også kirkehistorien. Ett eksempel er Martin Luther som ble lyst i bann av Romerkirken fordi han tok et skarpt oppgjør med læren deres. Mange andre kunne nevnes, mennesker som Gud har reist opp, men som samtiden ikke anerkjenner.

Deres lidenskap for Gud er skremmende og avslørende for en lunken kirke, de passer ikke inn og blir avvist. Hans Nielsen Hauge er et glimrende eksempel.

Paulus skriver noe i 1 Korinterbrev 1 som det er verd å merke seg. I vers 17 står det: «For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdoms tale, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft.»

Og i 2:1, 4 og 5: «Og jeg, mine søsken, da jeg kom til dere, kom jeg ikke med fremragende talekunst eller visdom og forkynte Guds visdom for dere. Min tale og min forkynnelse var ikke med overtalende ord fra menneskelig visdom, men med Ånds og kraft bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.»

Her ser vi at Paulus, som var en fariseer av ypperste klasse og hadde sittet ved Gamaliels føtter, ikke var opptatt av talekunst når han forkynte. For han var det viktigere at Den hellige Ånd fikk gjort sin gjerning. Retorikken var underordnet, ja, kanskje heller et hinder.

I dagens menighet er det ofte motsatt. Retorikken og talekunsten er viktigst, hvordan man ordlegger seg har alt å si om man får en plass på plattformen.

Gudstjenesten blir mer en «performance» der forkynnere som får gode terningkast slipper til. Kommunikasjon er nøkkelordet og det gjelder å få sagt det slik at ikke noen blir støtt eller lei seg.

Ole Hallesbys «helvetestale» på femtitallet fikk, og får fremdeles konsekvenser for hvordan man utlegger tekster om fortapelsen. Ingen vil ha på seg å være en svovelpredikant, derfor unnlater mange forkynnere å snakke om dette temaet.

Bibelen taler om at Ordet stakk dem i hjertet, og det førte til enten omvendelse eller forherdelse. Guds Ord er et tveegget sverd og det vil nødvendigvis kunne gjøre vondt når synd blir avslørt og sannheten fortalt.

Dette er like nødvendig som når kirurgen av og til må kutte i oss når sykdom krever det, og da godtar vi det uten å mukke.

Min lengsel og bønn er at Gud reiser opp frimodige og salvede forkynnere som tør å si sannheten og som får slippe til. Vi trenger det så inderlig.