Faren for et angiversamfunn
Mange foreldre som blir meldt til barnevernet uten at vilkårene er oppfylt, opplever det som et overgrep. Det er ikke underlig. Brått står det kjæreste man har, på spill.
– Mange bekymringsmeldinger til barnevernet skulle aldri vært sendt, sier førsteamanunsis Bente Ohnstad ved Høskolen Innlandet i et intervju med forskning.no. Sammen med journalisten Ylve Gudheim har hun skrevet boken «Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret?». Det korte svaret ser ut til å være nei.
Økningen i antallet bekymringsmeldinger til barnevernet har vært eksplosiv i Norge. I 2018 gikk barnevernstjenestene gjennom 57.013 slike meldinger. Det er 57 prosent flere enn ti år tidligere. Til sammenlikning ble det født 55.100 barn i her i landet i 2018.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Disse tallene handler naturligvis om forskjellige ting. Men det er likevel temmelig tankevekkende, for ikke å si urovekkende, når en fødsel er mindre vanlig enn en bekymringsmelding for et barn sendt til staten.
Forfatterne omtaler mange saker der bekymringsmeldinger fra offentlig ansatte er svært dårlig begrunnet, der loven er misoppfattet, mistolket og i enkelte tilfeller misbrukt.
– Det er åpenbart at det trengs mer kunnskap hos både lærere, helsesykepleiere, leger og andre som er underlagt taushetsplikt, sier Ohnstad. Hun påpeker at grunnløse saker tar mye ressurser for de ansatte i barnevernet.
Og mange foreldre som blir meldt uten at vilkårene er oppfylt, opplever det som et overgrep. Det er ikke underlig. Brått står det kjæreste man har, på spill. Mange foreldre som har vært i denne situasjonen, forteller om en dypt rystende opplevelse av å være stemplet som udugelige og farlige. Særlig dramatisk er dette hvis man ikke egentlig skjønner hvorfor det skjer, eller hvordan man skal forsvare seg.
Quote
Kristeligt Dagblad har den siste tiden satt søkelyset på hvordan barnevernssystemet fungerer i Danmark. Som i Norge er antallet bekymringsmeldinger rekordhøyt. De siste fire årene har antallet økt med 21 prosent. Det betyr at det i 2018 ble sendt inn 75.000 meldinger om barn og unge, eller 348 hver eneste dag.
Utviklingen bekymrer Frank Ebsen, dosent ved Institut for socialt arbejde ved Københavns Professionshøjskole. Han frykter at det brukes mye unødvendig tid på å behandle meldinger i stedet for å hjelpe svært utsatte barn.
De siste årene er det særlig Norges barnevernssystem som har vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet internasjonalt. Totalt er 35 saker kommet gjennom det trange nåløyet til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så langt er Norge frifunnet i to saker og felt i fem. Føringene i dommene fra Strasbourg er ventet å få konsekvenser når Høyesterett på onsdag denne uken setter storkammer, med elleve dommere. De skal behandle tre barnevernssaker i sammenheng i lys av EMDs vurderinger.
Det er bra at det norske rettsvesenets forvaltning av disse svært viktige og følsomme sakene blir kritisk evaluert. Men det er også behov for å se på hva som skjer i den andre enden. Terskelen for å gjøre noe til en barnevernssak, bør ikke være for lav. Mange utfordringer og misforståelser kan ryddes av veien med god dialog og medmenneskelig hjelp.
Den skandinaviske velferdsmodellen innebærer en risiko for at staten blir for sterk og for inngripende overfor enkeltmennesker og familier. Her er det behov for selvkritisk refleksjon i våre samfunn, som ynder å tenke om seg selv som verdens beste.
