Færre misjonærer – men Jorunn (84) gir seg ikke

Det har vært en nedgang i tallet på norske misjonærer de ti siste årene. Jorunn Hamre (84) er imidlertid rastløs etter å komme tilbake til Etiopia.

Ferske tall som Dagen har innhentet fra Norme (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering) og Digni (tidligere Norsk Misjons Bistandsnemnd) viser at det i fjor var 542 langtidsmisjonærer, som er en nedgang på 127 i forhold til 2004.

STATISTIKK: Færre norske langtidsmisjonærer

Det er de største aktørene som går mest tilbake: Misjonssambandet (- 60), Misjonsselskapet (- 44) og De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (- 25).

Men det er også flere som har fått større misjonærstyrke de siste ti årene. Operasjon Mobilisering øker mest med 12 misjonærer, og deretter følger Ungdom i Oppdrag (+ 10) og Tent (+ 9).

Misjonær siden 1959

Men noen holder ut som langtidsmisjonær et helt liv. Jorunn Hamre fra Kvinesdal dro første gang til Etiopia i 1959, og har siden vært der ute.

I høst måtte hun motvillig reise hjem fra misjonsfeltet på grunn av sykdom. Hun håper å komme tilbake så fort som mulig.

– Jeg lengter ut igjen til Etiopia, for jeg har ikke fullført mitt oppdrag, sier Jorunn Hamre til Dagen.

Vi sitter i hennes koselige stue i Kvinesdal i Vest-Agder. Jorunn bor i sitt barndomshjem, som ligger sentralt i bygda med god utsikt til kirken. Her ble hun døpt og konfirmert – og innviet til misjonær i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) den 1. juni 1958.

– Det var hardt for meg å reise hjem i høst, for jeg stod i et rikt arbeid i Sør-Etiopia. Jeg var engasjert med å bygge blant annet kirke og forstanderbolig til en ny menighet, som er et resultat av vekkelsen som har gått over området, forteller hun.

Åndsutdrivelse

Jorunn Hamre har vært vitne til Guds underverk i Etiopia. Misjonæren fra Kvinesdal har selv sett mange mennesker besatt av djevelen som er blitt frigjort i Jesu navn. Hele bygdelag er blitt forandret da folk tok imot evangeliet.

Hun har også flere ganger vært i livsfare – men har overlevd på dramatisk vis gjennom forbønn og englevakt.

– Jeg har opplevd det samme som vi leser i Apostelgjerningene om Guds makt og omsorg, konstaterer Jorunn Hamre.

Det største offer

Hun vokste opp i et misjonshjem, og hørte tidlig om hedningene som ikke hadde hørt om Jesus.

– Jeg husker en hendelse da jeg var åtte år. En dag kom mor hjem med ei flott dukkevogn til meg. Men jeg fikk ikke beholde den lenge, for det var en stemme som sa: «Jorunn, du kan ikke beholde den dukkevogna. Gi den til basaren – for det er så mange som ikke har hørt om Jesus!» Jeg var lydig og gav bort dukkevogna, men det er mitt største offer, konstaterer Jorunn Hamre.

Rømte fra Guds kall

Misjonærkallet begynte tidlig å røre seg i henne, men hun ville ikke gå den veien. «Alt skal jeg gjøre for deg – men ikke krysse landegrenser», sa hun til Gud.

Jorunn reiste til Oslo som 17-åring for å studere musikk – og for å rømme fra misjonærkallet.

I FOKUS: Misjon i skyggen av terror

En dag fikk hun tak i den vesle misjonsboka «De venter» av Asbjørn Aavik – og hun gråt mens hun leste.

– Jeg måtte kapitulere for Guds kall, og begynte på misjonsskolen på Fjellhaug, minnes hun.

Jordmor blant røvere

En høstdag i 1959 trødde hun på etiopisk jord for første gang.

– Jeg lurte på en ting da jeg så alle de brune ansiktene – hvordan skal jeg klare å kjenne igjen folk? Men det lærte jeg etter hvert, smiler hun.

Den nye misjonæren fikk ikke være lenge på språkskolen for å lære amharisk, før hun ble sendt til et sykehus som hadde stort behov for ei jordmor.

Jorunn fikk omkring 20 år i helsetjeneste i Etiopia, og særlig i Borana la hun ned en stor tjeneste. Det var en tøff tid i landet, der røverbander herjet. Det kom mange skadede mennesker til sykehusene etter kamp på liv og død.

Ville drepe henne

– Flere ganger var jeg selv i livsfare, minnes Jorunn. Hun forteller om hva som skjedde i Neghelle i 1991. Det var en spent tid i Etiopia der nye makthavere hadde overtatt i landet.

En gutt som tidligere hadde jobbet hos henne ble en frafallen, og ville henne vondt. Han la en plan sammen med to muslimske venner.

– De to muslimene kom en dag for å myrde meg. En hadde en pistol på innerlommen, mens den andre bar en halvannen liters plastflaske. Den inneholdt det sterkeste brennevinet i Etiopia blandet med sovemedisin. Hvis jeg hadde drukket dette, ville det tatt livet av meg.

Bevisstløs

Jorunn Hamre kjente ikke stemmene da de ropte ved døren, men åpnet likevel. Guttene smelte igjen døren, og slo henne i bakken. En av dem holdt den norske misjonæren fast over munnen og nesen.

– Jeg tenkte at om to minutter så får jeg se Jesus. Det var underlig at dette skulle skje nettopp i Neghelle. Jeg hadde selv vasket bort blodet etter martyrmisjonær Oddrun Tjåland, som ble skutt i sitt hjem her i 1965. Så ble jeg bevisstløs der jeg lå på kjøkkenet, minnes hun.

Jorunn vet ikke hvor lenge det gikk, men brått våknet hun til live i dypt sjokk. Hele kroppen skalv. Men hun levde, og de to guttene var borte.

Engler på kjøkkenet

Det gikk flere år før den tidligere tjeneren hennes innrømmet hva som var skjedd.

Han erkjente sin synd, og hulkegråt fordi han hadde vært med på ugjerningen.

– Han fortalte at de to guttene ble helt lamslått da de kom inn til meg, for det var en veldig åndsmakt på kjøkkenet. Dette førte til at de ikke fikk gjort det som de hadde tenkt. Planen var at de skulle rette revolveren mot pannen min og true meg til å være stille – samtidig som jeg skulle drikke av flasken. Men alt gikk galt for dem – og de ble lammet i hendene sine. Helt uventet måtte gutten slippe taket over munnen og nesen min, og jeg fikk igjen luft i lungene mens jeg var bevisstløs. Guttene forstod at de måtte komme seg ut i en fart, forteller Jorunn Hamre.

En tid etter fikk hun brev fra sin søster i USA. Hun lurte på hva som skjedde på den spesielle datoen, for da ble hun og andre misjonsvenner sterkt minnet om å be inderlig om at Gud måtte bevare henne. Herren sendte uten tvil sine engler til et kjøkken i Neghelle i Etiopia.

Alvorlig prøve

Jorunn Hamre fikk også omkring 20 år av sin tjeneste i evangeliseringsarbeid, ikke minst blant den mest morderiske stammen i Etiopia. Den gamle skikk hos gudji-folket var at de måtte myrde et menneske for å kunne gifte seg – for å vise at de var modige.

I 1972 ble hun stilt på en alvorlig prøve. Hun kjente på kallet til å dra til Galana, som var den mest beryktede dalen der det var mange mordere. Hun fikk kraftige advarsler, og ville aldri komme levende ut derfra, ble det sagt.

– Men så leste jeg 2. Kor 5,15 om at Jesus døde for alle. Dette ble så sterkt for meg at det lå bare to alternativer foran meg: Å være villig å dra til Galana – eller reise hjem til Norge!

Møte med de beryktede

Jorunn minnes at etter tre uker med forberedelse var hun og medarbeiderne klar til å dra. Etter tolv timer med ridning på hest kom de til den beryktede dalen. Det hadde aldri tidligere vært noen hvite mennesker her. Høvdingen i området gikk ut med beskjed om at ingen skulle legge hånd på utlendingen.

– Men hvordan skulle vi få kontakt med folk? Jeg klappet barna vi møtte, og dette vakte oppsikt – vi var glad i barna. Etter hvert skjedde det enorme ting – og folk strømmet på. De fikk høre en nyhet om at en som heter Jesus var sterkere enn satan.

O nde ånder

– En far i stor nød kom til oss, og lurte på om vi kunne hjelpe datteren på 14 år som var besatt av onde åndsmakter.

Hun var ganske vill der hun satt i hytta. Jeg bad for henne i Jesu navn, og de onde ånder måtte fly. Budskapet spredte seg i dalen – det er en som har seiret over djevelen!

Jorunn Hamre husker godt hvordan evangeliet fikk fotfeste i dalen, etter at evangelister begynte å arbeide der. Vekkelsen brøt ut blant morderne, og folk omvendte seg til Herren i store skarer!

Misjonær tørket tårer

30 år senere dro Jorunn som pensjonist tilbake til Galana-dalen sammen med en av medarbeiderne som var med første gang.

– Det var gripende å komme tilbake og se at folk hadde fått et nytt liv. Det stod 60 mennesker langs veien da vi kom og sang og lovpriste Herren. Jeg måtte tørke tårer. Hele dalen var forandret. De hadde blant annet lært å dyrke åkeren og bygd skole, minnes Jorunn Hamre.

Hun syntes det var ekstra sterkt å være tilbake på stedet der de hadde slått opp teltet for 30 år siden – nettopp der hvor folk fikk høre om Jesus for første gang.

25.000 kristne

For to år siden var Hamre på årsmøte i Sør-Etiopia synoden. Her traff hun fire ledere fra Galana-dalen.

– Vi regner med at det i dag er 25.000 kristne i dette området, kunne de fortelle.

DEBATT: Tårer som blir til liv

Jorunn Hamre gjør seg sine tanker om det som er skjedd i Galana-dalen.

– Tenk om jeg ikke hadde vært lydig og dratt inn dit, sier hun stille.

Et endret Etiopia

– Evangeliet har omsnudd mye i Etiopia. Det står i Salme 68,32: «Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud». Dette har jeg selv fått oppleve, understreker Jorunn Hamre.

Etter at hun ble pensjonist fikk hun kall til å lage en sangbok for gudjiene. Gud sendte henne til medarbeidere med pc som kunne hjelpe henne med å samle sanger blant de kristne.

– Herren gikk foran meg også i denne oppgaven. I 2006 kunne vi utgi en bok med 390 sanger. Vi har også laget ni kassetter der alle sangene er sunget inn, og dette er blitt godt mottatt blant folk, forteller hun.

Rastløs misjonær

Den aldrende misjonæren er rastløs der hun sitter i stua og ser ut over Kvinesdal. Behandling av sykdom gjør at hun må vente med å sette kursen mot Afrika igjen.

– Jeg kan ikke være her - for jeg må ut til Etiopia. Jeg må få fullføre min tjeneste, understreker hun.

En kirke som ligger i Chabi med 750 sitteplasser er klar, og skal snart innvies. I området rundt kirken bor det 6.000 mennesker. Det skal også reises en forstanderbolig og settes opp et 700 meter langt gjerde. 1.900 sementblokker ligger allerede klar til dette formålet.

– Menigheten er et resultat av vekkelsen i Etiopia, og det er i dag 300 personer som kommer til gudstjeneste. Jeg har undervist nye kristne i budene og Fadervår og annen troslære. Derfor håper jeg å komme ut igjen til dem så fort som mulig, avslutter Jorunn Hamre.