Facebook-jeget og syndsbekjennelsen

Facebook-jeget kan gjøre oss til skuespillere. Det kan nesten bli en konkurranse i vellykkethet. Ikke alt bør brettes ut for mennesker. Men kan jeg snakke til Gud om … om det som er under streken? Og ikke bare om svakheter? Nei. Om synder? spør Egil Sjaastad.

Salme 32:1-5,11:

Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult!

2Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd.

3 Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen.

4For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete.

5 Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld. Dere rettferdige, gled dere og juble i Herren! Bryt ut i fryderop, alle oppriktige av hjertet!

----------------

Det meste er veldig positivt. Og noe er skikkelig kult.

Jeg leste et sted om vårt facebook-jeg. Det er det jeget vi ønsker å vise oss for andre med. Facebook-jeget kan gjøre oss til skuespillere. Det kan nesten bli en konkurranse i vellykkethet.

Men noen strever med å henge med. De har ikke så mange opplevelser å dele. De er usikre på seg selv. Og livets skyggesider er ikke så lett å vise fram. For livets skyggesider hører ikke til det som en deler offentlig. De finnes under streken. Facebook-jeget handler om det som er over streken.

En sjelden gang er det noen som overrasker. De legger ut noe som det koster å vise fram på sosiale medier. Statsministeren gjorde det engang: ”Jeg har dysleksi og skriver selv”, skrev hun til en som kritiserte språkfeil i hennes forrige innlegg. Flott, tenkte jeg.

Jeg har vært på mange gudstjenester gjennom livet. Da har jeg bekjent:

«Jeg har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.»

I mine yngre år het det i denne bekjennelsen: «… og kjenner den onde lyst i mitt hjerte». For det er faktisk sant: Jeg bærer med meg et «kjød» (Rom 8:7). Det har ikke lyst til å leve hellig og rent eller å leve i lyset. Jeg kjenner litt til det. «Den onde lyst.»

Facebook-stoff?

Neppe. Og la meg si: Ikke alt bør brettes ut for mennesker.

Men jeg lar tankene gå.

Kan jeg virkelig snakke til Gud om … om det som er under streken? Og ikke bare om svakheter? Nei. Om synder? Konkrete synder jeg sliter med? Om hysj-hysj-tilbøyeligheter? Om fristelser som drar på meg? Om konkrete tilfeller da jeg lot dem gjøre det? Om trassen inni meg? Om mangelen på åndelighet?

Hva tenkte de, de som laget denne bekjennelsen? Og hvorfor ville de den skulle gjentas hver søndag?

De tenkte at Gud i Ordet sitt lar lyskasteren skinne ned under facebook-jeget. Det er skremmende. Men han gjør det ikke for å skyve oss fra seg. Han vil at vi skal innrømme sannheten. Endatil selve syndigheten den onde lysten i hjertet. Og så vil han høre oss si: «For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg og tilgi meg…»

Tomme ord?

Nei. Gud er langmodig. Han lar meg leve i nåden. Jeg får leve åpent for ham både med facebook-jeget, og det som er dypere ned.

Hvordan kan Gud være slik? Det ligger i uttrykket «for Jesu Kristi skyld.» På grunn av Jesus kan han kalle meg til oppgjør. I Jesus er det han tilgir meg. På grunn av ham står Gud med åpne armer. Jeg slipper å tre fram for ham med et forgylt facebook-jeg. Hans rike er et syndsforlatelsens rike:

«I syndsforlatelsens rike,

fortapte synderes hvilested,

der Gud med slekten har sluttet fred,

der Satans makter må vike,

vår synd er sonet, vår gjeld er betalt

med Jesu blod som har utslettet alt,

og lovens krav de må vike i

syndsforlatelsens rike.»

Og hver gang jeg letter på lokket og bekjenner det som er under facebook-jeget, får jeg føye til det som avslutter kirkens gamle syndsbekjennelse. Det er en bønn for livet videre: «… og gi meg å frykte og elske deg alene. Amen».

For det hører med i en sann syndsbekjennelse: Å be om ny kraft nettopp til å leve til hans ære. Og pinsens budskap gir løfte om at Gud hører en slik bønn.